slekt

Richard startet sytten år gammel sitt voksne liv som postekspediør på Røros i september 1909. Da hadde han avsluttet middelskolen. Allerede senhøstes samme år reiste han til Bodø som postekspeditør på Hurtigruten Bodø – Tromsø.

Olava savnet den unge sønnen som var langt borte.
I et brev skriver hun: ”Kjære Richard----maatte du i det kommende aar blive en stor sterk og staut gut, flink og paalidelig i dit kald, saa bliver du afholdt baade af Gud og menesker.” Det var ingen grunn til bekymring, Richard skriver hjem at han tåler sjøen godt, han føler seg vel, lever godt ombord, og har en glupende appetitt. 13. juni 1910 skriver Fredrik brev til Richard i Bodø:
”Forhaapentlig vil disse Lineer komme Dig i hænde til den 16de dennes, og jeg vil sende Dig min Gratulasjon med Din 18 aarige Fødselsdag, og ønsker Du det kommende Aar maa faa være frisk og Lykke til dit Forehavende, og tro i dit Kald -. Vi sender Dig min brune Vest som du syntes saa godt om, som du vil modtage som Geburtspresent.”

Så beskriver bonden Fredrik de nære ting: ”Her er en svær Tørke, saa Grashagerne begynder at blive hvide av Sol og Frost. Det ser daaligt ud for Græsveksten, og faar vi ikke snart Regn, bliver det her et meget daarligt Foraar.”

I de 10 første årene er Richard stadig på reisefot fra Nord–Norge til Vestlandet, han reiser på Sognefjorden, så er det Hurtigruten fra Bergen til Trondhjem, og overflytting til ”Nordbanen”. Richard er langt borte, og på Røros strever faren med sitt, han eldes, er 75 år, og arbeids-oppgavene er de samme som i unge år.

”Røraas den 2´ Juli 1910 Kjære Richard.
Tak for dit sidst sendte Brev hvoraf sees at at du befinder dig vel og taaler Søen. Jeg har i fjorten dage været daarlig i min Fod, saa jeg har været nødt til at være aldeles rolig, da den første Taa har været betydeligt ond og værket. Jeg haaber dog at den snart skal blive bedre, saa jeg kan faa gjøre noget. Jeg har hverken faat hugget Ved eller optage Torver, saa godt Veir som vi har havt hidtil. Saasnart Du faar høre om nogen Forandring i den Rute Du nu reiser, maa Du underrette os derom.----Træffer det saa at det er muligt for Dig at reise herom, maa Du gjøre det, saa vi kan træffes en gang. Vær endelig varsom i din Forretning, at intet kan lægges Dig tillast. Jeg bringer Dig Din Mors og Sødskendes Hilsen, og fra mig selv, Din Fader.”

I 1914 døde Fredrik – og ansvaret for familien hviler på Richards skuldre i disse årene.
Brev mai 1917:
”Kjære mor. Jeg skjønner du nu har en masse at greie med. Jeg er så spendt paa at faa greie paa hvorledes det gaar med foringen, og om der nu muligens er blit beite til kreaturene. Du har nu tre nybærkjør, mor, og kan vel selge en masse melk. Jeg tenker paa at det er et stort tap for os at vi ikke har separator nu. Tænk at smøret betales med uhørte priser, det er nu den mest kurante vare man kan ha. Smøret benyttes bare som byttevare i større byer. Vi maa absolut snarest se til at faa en ordentlig separator, en som skummer mest fløte. Jeg tror at merket ”Alfa” er det bedste. Klem paa med jorda, den kaster nu mest av sig.”

Økonomisk sloss familien hardt i denne tiden. Det er lån og renter som forfaller, der er veksler og aksepter som må fornyes. I et brev i 1917 skriver Richard fra Tromsø: ”---Tiderne paa Røros er nu saa flaue, at jeg frykter for alle værdier i huse og eiendomme blir nul og nix, jeg indser nu at jeg aldri skulle vært væk i de sisste aar, for det er netop i denne tid vi skulle ha benyttet anledningen og lagt fattigdommen og elendigheten bak os. Nu er det visst haabløst at faa eiendommene betalt, saa vi kan tjene noenting paa dem, Røros er ikke mere, sannsynligvis. Jeg sender idag telegrafisk 150 Kroner. Mere er det umulig for mig at avse nu. Jeg har netop mottat skattesedlene, og jeg har nesten 600 Kroner i skat for en indtægt av 4.700,-. Aksepten i Handels-banken faar du naturligvis fornye, ved at erlægge renter. Saa dere maa vel bli hjulpne med det. Lev vel alle sammen. Kjærligst Richard”.

Høsten 1919 ble Richard postekspeditør ved Røros postkontor. Da bodde han hjemme med moren og brødrene frem til 1924. I de årene var han ivrig medlem av Røros Turn, og like ivrig medlem av ærverdige Røros Sangforening, stiftet i 1848. Røros gir ham rike muligheter til mye friluftsliv, han kjøper seg en engelsk setter, navner den ”King”, og får en venn som følger han på rypejakt og fisketurer i fjell og mark. I tillegg har han alt arbeid som følger med hus og jord og fe, godt hjulpet av brødrene.

Årene 1924 – 1930 bor Richard i Oslo, reiser nå som postekspeditør på strekningen Oslo–Fagernes. I 1925 treffer han henne som han senere skal gifte seg med, Agnes Fosse. Hun er poståpner på Fagernes, og har bodd der siden 1918. De har den samme gleden og interessen for fjell, og bruker den fritiden de har til å trave i Jotunheimen, som ligger laglig til. Når påsken nærmer seg, tar han sammen med en kamerat toget fra oslo til Otta. Der starter skitureen hjem til Røros , med overnatting på Mysuseter, Rondvassbu, Dørålseter og Krokhaugloftet - videre over Strålsjøen, Vingelen mot Røros og familien. Likeens er han ivrig deltaker i "Birkebeineren" disse årene.

I Oslo blir Richard formann i Røros-laget gjennom flere år, helt til han flytter til Lillehammer i 1930. Den sommeren dør moren på Røros – buskapen blir solgt og jorda blir tatt vare på av andre, ansvaret på Røros avtar. Etter en årelang forlovelse kan Richard og Agnes endelig planlegge ekteskap.

Det var to moderne, godt voksne og likestilte mennesker som giftet seg sommeren 1931 – de valgte en borgerlig seremoni, et enkelt formiddagsbryllup hos sorenskriveren på Lillehammer. I alle årene fra 1925 – og frem til 1936 da det første barnet ble født, hadde de rikelig anledning til å dyrke friluftsliv med utallige turer i fjellet både sommer og vinter. Bryllupsdagen 20.juni 1931 er de ikledd knikkers og anorakker og sekken på ryggen, på vei inn i Rondane. Ved alle anledninger dro de til fjells, til Skagastølstindene i vest, til Jotunheimen og Rondane, og når de besøkte Agnes’ hjem på Veblungsnes, kunne Romsdalen by dem mer fjell.

I 1935 får Richard ny stilling ved Hovedpostkontoret i Oslo. Det blir slutt på all reisevirksomhet, og Agnes blir poståpner ved Høvik postkontor. De flytter fra Lillehammer til Oslo, bor de første årene på Bekkelagshøgda, deretter bosetter de seg på Høvik.

Richard var 44 år da han ble far – det kom 4 barn i rask rekkefølge, og han var en stolt far – stoltere enn noen annen hun kjente, sa søsteren hans, Olga, til meg i 1965. Han tok del i familien på en måte som var uvanlig på 1930-tallet. Mor hadde større inntekt enn far. Dessuten kunne hun ha lange dager og kvelder på kontoret, far laget middag, vasket kopper, ordnet med tøyet, sørget for at skoleklærne kom av, og hverdagsklærne på, etter skoletid, tok ansvar. Han trengte bare 15 minutters strekk på divanen etter kontortid, alltid med avisen over nesen, så var han parat for oss.

Røros 1925.
Richard og King på rypejakt.

Far hadde mye moro med å delta i lek og uteaktiviteter. Han tok oss med på ski til ”Gryta” ved Haslum, og til Sollihøgda om søndagene. Når isen hadde lagt seg i Holtekilen, fant han frem beksømstøvlene og skruskøytene til oss – selv hadde han lengdeløps-skøyter og fór langt avsted i stor fart, før han kom seilende tilbake, og bråstoppet med et lite hopp rett foran oss. Vi beundret ham kollossalt. Søndagsturene var faste, Kolsås med bratte fjell var det mest spennende sommerstedet, men vi tok også toget til Vestbanen, trikken til Frognerseteren, og la i vei inn i den enorme skogen, som hadde så mange stier og gjemmer.

Vennene våre syntes vi fikk de morsomste fødselsdagene av alle. Far og mor deltok med liv og lyst. Far spilte fløyte for oss, og han var en mester i å steppe, tok hele stuen i bruk – og vi satt med hjertet i halsen når han landet for nær, men han var godt trent og hadde kontroll. Vi elsket den rytmiske dansen.

I unge år sov han godt og lenge om morgenen, det førte til at han fikk det svært travelt med å komme seg på arbeid. I Tromsø skulle han være på plass og ekspedere post på Hurtigruten. Ofte bykset han over relingen når båten var på vei ut fra kai – en gang var avstanden mellom han og båten lovlig lang, han tok sats og mente det skulle gå. Han lyktes for så vidt, men landet på ankeret, og svingte seg lett og elegant over bauen.

Togreiser til Røros og ferier på Sundet var det hver sommer – lange togreiser med kullstøv i øynene når vi dro ned vinduene for å få litt luft, men til Røros måtte vi. Hageparsellene på Høvik under krigen skaffet tomater, kål, gulrøtter og neper, men på Røros var det røros-smør, tjukkmjølk og flattbrød-soll – og vinna! - liv og røre på alle jorder.Der gikk far sammen med to, tre andre mannfolk, side om side, og slo graset, svisj svisj svisj - rytmisk og vakkert svingte de ljåen i graset – og den musikken er en fin tone fra barndommen.

Far døde ved en bilulykke en dag i september 1945. Vi var fire barn under 10 år. Det ble et stort savn å miste den snille og lekne, morsomme faren vår.

Ragnhild Prøsch