Vår stamfar Gerhard Carl var yngst av tre brødre. Den eldste døde ung som sjømann og den andre ble handelsmann i Orkdal. Den yngste sønnen var akslet til å bli organist. Men for en ung mann var det først og fremst viktig å finne seg et leve-brød, så han kunne stifte sin egen familie. Vi kan tenke oss at Gerhard Carl besøkte Ole i Orkdalen og kanskje kunne lære noe om handel av sin 10 år eldre bror.
En junidag i 1833 gifter han seg med Ane Olsdatter Sund. Ane var datter av Ole Sund, født 1775, og hustru Gunhild Olsdtr. Neergaard, født 1779. De eide Huus No. 105 i Tufta , og der vokste Ane opp med to eldre søsken, Jens, født 1803, og Ingeborg, født 1806. Både Jens og Ingeborg reiste til Trondhjem i ung alder – Ingeborg «fikk 18 år gammel attest til Trondhjem» som det står i Røros-boka.
Etter giftemålet med Gerhard Carl flyttet Ane fra Tufta opp i Prösch-gården. I årene mellom 1835 og 1854 fikk de ni barn, seks gutter og tre jenter. Folketellingen fra 1865 forteller oss mer om familien, for eksempel at Prösch-gården rommer mange, også at en gammel mor og svigermor blir tatt hånd om. Anes far døde i 1845, 70 år gammel. Året etter, i 1846, skriver Anes mor, Gunhild, brev til «Centralkommissionen på Røraas», og ber om at hennes svigersønn, organist Prösch, «som under min Alderdom og Svaghed er min eneste Stöttestav», må få bygsle Sundvolden, setra på Gråbergan som tilhører Sund-familien. Det er rimelig å tenke seg at dette var en gave, og at hun samtidig flyttet fra Tufta og opp til Ane og Gerhard Carl i Prösch-gården, hun var enke og hadde bare datteren Ane på Røros. I alle fall ser vi i folketellingen fra 1865 at hun bor oppe i «gata», er «Husmoderens Moder, der forsörges i Huset», er enke og 87 år gammel. Videre ser vi at familien har 8 kyr som skal fores og stelles gjennom vinteren.
Så viser folketellingen i 1865 også at stamfar Gerhard Carl har fått ny yrkestittel: «toldröiert». Røros med sin beliggenhet var ingen avkrok i landet. Tradisjonelt hadde det vært sterke bånd til Europa gjennom flere hundre år. Røros Kobberverk hadde importert ingeniører og kunnskaper til utvinningen av kobberet. En stor befolkning med rare navn ble bofaste på Røros. De kom med sine familier og vaner og forlangte skoler og undervisning for barna, de snakket tysk og nederlandsk, og de importerte de varene de ikke kunne få på Røros. Så varestrømmen over svenskegrensen krevde tollere.
Mye lå til rette for at Gerhard Carl skulle satse på det arbeidet. Han hadde allerede kjennskap til handel gjennom sin eldre bror Ole, han var ikke ukjent med tysk språk, pröschene hadde det språket med seg da de kom til landet. Som toldrøiert måtte han hanskes med store og små vareleveranser, han måtte være stø i kalkyler, kunne regne i fremmed mynt – i det hele tilegne seg ferdigheter som ikke hvermann hadde i første halvdel av 1800-tallet.
En ting er sikkert: Når 4 av de 6 sønnene ble fremgangsrike kjøpmenn, er det stamfar Gerhard Carl å takke. De hadde en god læremester.
Gerhard Carl og Ane var født samme år, de hadde levd et langt liv sammen da de døde med ett års mellomrom - Ane i 1890, og Gerhard Carl i 1891. De ble gravlagt på gravstedet til pröschene – i samme grav som Fredrik Christopher (1721-1800) og hans hustru; – etter dem Gerhard Carl (1772-1848) og hans hustru. Det er reist en stor, sort stenstøtte til deres minne.
Ane er vår stammor. Hun fødte 9 barn, og hadde oppgaver nok i en lang arbeidsdag. Det er ikke tenkelig at toldröierten gikk i fjøset, eller gjorde annet kvinnfolk-arbeid! Ane bærer navnet Sund, som også var hennes fars navn. I 1832, året før hun gifter seg med Gerhard Carl, broderer hun en vakker «lauslomme» til Røros-drakten sin, et nydelig håndarbeid, i velvalgte farger, der hun også broderer inn navnet sitt og årstallet: Ane Sundt – 1832. Her har hun lagt en «t» til etternavnet sitt.
I første halvdel av1800-tallet var det gått svært tilbake med husfliden på Røros – dette måtte stimuleres, mente rørosingene. De årlige dyre-skuene med premiering og salg, samlet mange mennesker – dermed inviterte Røros i 1868 alle til en industri-utstilling som fant sted samtidig med dyreskuet, og alle ble oppfordret til å bidra med sitt. Det ble lange premielister, og Ane Prösch fikk 4. premie for en «plukkstakk». Plukkstakken forteller om en nøysomhet som er helt fremmed for dagens konsumenter: Det tøyet som var utslitt, ble ikke kastet, men gått etter i sømmene, små stykker som hadde vært mindre utsatt for slitasje, ble klippet ut i kvadrater på 15 cm. Deretter ble hver enkel tråd plukket ut av veven, for så å spinnes med ny ull til lange tråder som igjen skulle veves til nye stoffer, og syes til en «plukkstakk».
