Fredrik Christopher var eldste sønn av Gerhard Carl Prösch og hustru Henrikke Christiane Borchgrevink. Han var født i Trondhjem i 1722 og ble konfirmert i Domkirken 1738.
Det var ingen liten musikalsk arv Fredrik Christopher fikk med seg: Farens familie hadde en lang musikalsk tradisjon. Morens familie var også fremragende musikere – Borchgrevinkene hadde røtter i Nederland, og Europa var lærested. I 1587 ble Bonaventura Borchgrevink hoffkapellmester hos Kong Fredrik II i Kjøbenhavn. Hans sønn, Melchior Borchgrevink, fulgte – han som hoffkapellmester ved Christian IV’s slott. Christian IV var genuint interessert i musikk, han var virkelig den store musikkfyrsten i tiden, og hans musikk-hoff var det største i Europa i samtiden. Melchiors sønn, Henrik Christian Borchgrevink, ble domorganist i Trondhjem i 1680, og datteren, Henrikke Christiane, ble mor til Fredrik Christopher.
Fredrik Christopher og hans 5 år yngre bror, Henrik Christian, fikk fra de var ganske små lytte og lære i et hus fylt med instrumenter og musikk. Etter som de vokste opp, ble det klart at de skulle utdannes innen tradisjonen. Den profesjonelle skolen i Trondhjem var selvfølgelig i stadsmusikantens regi.
I Trondhjem var den fremragende Johan Daniel Berlin læremester; han hadde tiltrådt embetet i 1737, hadde svoret troskapsed til Kongen, og til gjengjeld fått privilegium på musikk i Trøndelag. Da kunne han knytte til seg musikkdrenger – og svenner på åremål. Disse fikk tilgang til et stort utvalg av strenge-instrumenter og blåse-instrumenter. Ja, Ringve Museum forteller at i Johan Daniel Berlins bo fantes 45 forskjellige blåse– og strenge-instrumenter. Fredrik Christopher ble dreng og svenn gjennom mange år.
Fredrik Christophers far, Gerhard Carl, skriver 14. des. 1745 et brev til stiftsamtmannen i byen:
Paa Conrektor Thams' Forslag skal jeg lade Høigunstige Øvrighed se, at jeg vil føie Monsr. Berlin i alt som billigt er. Vil han have min Søn til Laans til Paaske førstk., saa skal han være færdig i den Tiid han forlanger ham i sin Musik, men jeg vil have ham hjemme i mit, og naar der ingen Musik er, skal han være hjemme for at lære noget andet. Jeg vil ikke prætendere Penge for hans Opvartning i den Tiid; andet kan jeg ikke love ham og lade mit Barn blive en Prakker med Tiden.
Stadsmusikanten hadde nok privilegium på å utøve musikk, men hans oppgave var også å sørge for at det ble spilt ved selskapeligheter, navnefester, brylluper, gravferder m.m. Derfor var han helt avhengig av sine drenger og svenner. De på sin side var bundet til sin mester på åremål, og måtte stille opp når han bestemte.
En dag i 1745 får så Monsieur Berlin brev fra stadsmusikant Andreas Berg, Kjøbenhavn, der det går frem at Berlin har rekommandert ham en musikant–svenn, Fredrik Christopher Prösch, men at Andreas Berg ikke har sett noe mer til denne Prösch -. Det vi imidlertidig vet, er at musikant-svennene hadde lange opphold i Danmark og i Tyskland som ledd i utdannelsen. Fredrik Christopher var bare 23 år i 1745, en kan godt tenke seg at han reiste til Kjøbenhavn noe senere. Stadsmusikant Andreas Berg var ettertraktet som læremester, og hadde stor status. I sitt hus i Kjøbenhavn holdt han 12–14 svenner og drenger med kost og losji – og daglig spiste 22–24 personer ved hans bord.
Som stadsmusikant hadde han ansvaret for mangt: Det skulle spilles i Latin-skolen, og det skulle undervises i musikk. Musikk i kirkene i Kjøbenhavn krevde 5 – 6 personer for å musisere. Ved hoffet trengtes et større ensemble enn i kirken, dertil hadde stadsmusikanten rett til å spille også ved «Komedien». Etter sin forgjenger fortsatte Andreas Berg arbeidet ved teateret, og musikk var et stort innslag i teaterstykker – ja, Ludvig Holberg lar en hel akt i ett av sine stykker være musikk. Det var nok en eventyrlig verden for en ung musikantsvenn å få innpass hos stadsmusikanten i Kjøbenhavn.
Læretiden var lang, og Fredrik var blitt 39 år og godt voksen da han kunne søke stillingen som organist på Røros i 1761. Det året døde Mathias Volquartz Brun, og Fredrik Christopher ble hans etterfølger som organist i den gamle Røroskirka. Samtidig ble han den første av 4 generasjoner Prösch som alle skulle komme til å spille på det gamle barokk-orgelet. Den perioden skulle strekke seg fra 1761 til 1900.
Han flyttet fra Trondhjem til gruvesamfunnet og Bergstaden på fjellet. Der bosatte han seg i Volquartz-gården, på toppen av Kjerkgata, som nærmeste nabo til kirka. Ca. 1765 kjøper han Vånegård No. 45 i Mörkstugata av enkefrue Abel Angell. To år senere gifter han seg med Margrethe Marie Brandt i Trondhjem. Hun dør etter 1 års ekteskap, og det blir ingen barn i det ekteskapet. I 1772, 50 år gammel, gifter han seg for annen gang med Maren Margrethe Greve, hun er født i Trondhjem i 1739. Samme året får de sønnen Gerhard Carl som blir deres eneste barn.
Fredrik Christopher skjøtter arbeidet sitt som organist i kirken. Det var lødig musikk som ble spilt i kirken til oppbyggelse av menigheten, sier Ole Mørk Sandvik. Reportoaret var preget av sterk kontakt med Europa gjennom årelange opphold i Dresden, Hamburg, Kjøbenhavn og andre byer på kontinentet. I kirken på Røros møter vi bl.a. musikken til Wagenseil fra Wien, den geniale italienske musikeren Pergolesi, hans lærde landsmann Martini, i tillegg til norske 1700-talls musikere som J. D. Berlin, Niels Krog Bredal – og pröschene selv som også var dyktige komponister.
Samtidig er Fredrik Christopher en glitrende komponist av den tidens dansemusikk. Hjemme i egen stue har han et vakkert 1700-talls instrument, et spinett, der skal han komponere og skrive notene sirlig ned i en notebok, flere av komposisjonene er også datert årene 1765 - 1796 – 1797. «Storingan» på Røros ønsket musikk til selskapslivet – for en organist på en mager lønn, var spillejobben en kjær innkomstkilde. Utvalget var imponerende – når musikkforskeren O. M. Sandvik teller opp, finner han ikke mindre enn 75 menuetter, videre engelske valser, poloneser, gavotter og feiere – all musikk i tråd med wienerklassisismen.
Fredrik Christopher startet opp sin organistgjerning i den gamle Røroskirka i 1761. Den stod ferdig i 1650, og lå på toppen av Kjerkgata. Den hadde et gammelt barokkorgel. Kirken ble med årene skrøpelig, den hellet faretruende, og ved en bispevisitas i 1772 ble det enighet om å rive den gamle kirken, og bygge en ny og større. Den stod ferdig i 1784. Da ble det Fredrik Christophers oppgave å flytte det gamle orgelet over i den nye kirken. Det var nok en strabasiøs oppgave, han var blitt 62 år, og den nye kirken hadde enorme dimensjoner og orgelet skulle opp på 3. planet. I 1798 blir han pålagt å spille også i fastetiden. Da synes han nok at han kunne trenge «et lidet Tillæg til min forhendhavende Lön». Dermed skriver han et brev om det:
Fra den förste Tiid jeg blev antagen som Organist her ved Kirken, har jeg været saa ringe aflönnet, at jeg med den störste Sparsommelighed næppe har kunnet Soutinere. Jeg blev antagen med 92 Rd. aarlig Lön, hvorav Værket vedtog at svare den halve Deel og Kirken den anden halve Deel. Men i Aaret 1784, da Orgelet skulde flyttes fra den gamle til den nye Kirke, hvorved det kom til megen Uorden og Skade, saa for at vedligeholde dette bröstholdige Orgelværk blev mig af kirken tilstaaet et aaerligt Tillæg af 8 Rd. Da nu Deres Velærværdighed har anmodet mig at fortsætte Spillet i fastetiden, hvilket aldrig i min Faders Embedstid har været brugt, saa ber jeg Deres Velærværdighed efter givne Löfte bevirker mig et lidet Tillæg til min forhenhavende Lön.
Röraas 3. Martii 1798 Prösch».
Her får vi visshet for at Røros gamle kirke ble revet etter at den nye var ferdig. Videre sier Fredrik Christopher at det aldri var aktuelt å spille i fastetiden i hans fars embetstid. Dermed sier han altså at faren, Gerhard Carl Prösch (201), også var organist på Røros. Det er flere som hevder at det var 5 generasjoner organister på Røros.
To år etter at Fredrik Christopher skrev dette brevet, døde han, 78 år gammel. Han ble den første av familien som ble gravlagt på Røros. Kirkeboken på Røros viser døde år 1800: «Söndag Sexagesima 8 – organisten Fridrich Christopher Prösch, af langvarig Bröst Sÿge, 78 Aar.»
Fredrik Christophers 5 år yngre bror, Henrich Christian, var også en av Johan Daniel Berlins musikant-svenner i Trondhjem. Kristiansund hadde blitt kjøpstad på 1740-tallet, med de rettighetene fulgte en ny kirke. Kristiansund var det vestligste punktet i Trondhjem Stift, og stadsmusikanten i Trondhjem kunne forpakte sitt musikant-privilegium der til en av sine svenner. Valget falt på Henrich Christian Prösch, hans bestalling som stadsmusikant og organist i Kristiansund kirke ble gjort gjeldende fra 15. januar 1767. Han kom til å bli den første organisten i Kristiansund og han fikk sitt virke der til han døde i 1771. Han ble bare 44 år gammel, og døde trolig ugift, uten barn.
Skiftet etter hans død forteller om hans rikholdige instrumentsamling: et klaver med pedal og stemmehammer, fem fioliner, en alt- og en bassfiolin, en stor og en liten harpe, to traversfløyter, tre andre fløyter, en klarinett, en dulcian, to trompeter og en zink.
Hamburg var utdanningssted for musikantene. Der hentet de også alle instrumentene som de var forpliktet til å holde. At musikanten kunne mestre alle instrumentene, var en selvfølge.