Arne Prøsch ble født i Trondheim 22. april 1892, som nr. 3 av kjøpmann Johan Oluf Prøsch og hustru Johanne Caroline Geeve’s 5 barn.
Selv brukte han å more seg med å fortelle at han var født i «grava» – som var et folkelig uttrykk for Gravalmenningen, et område ved Ravnkloa i Trondheim, der han ble født og vokste opp. Arne ble konfirmert sammen med sin søster Aslaug i 1907, samme året som han gikk ut fra Kalvskinnet folkeskole.
Tre år senere, i 1910, hadde han lagt Trondheim Tekniske Aftenskole bak seg, og fått skolens premie for flid og godt forhold! - Veien var staket ut videre: Trondheim Maskinistskole, der han ble ferdig 1. maskinist i 1912. Underveis hadde han 4 års praksis ved Ørens Verksted, og Trondheim Tekniske Mellomskole ble fullført i 1919.
Under 1. verdenskrig 1914–1918 gjorde han sin militærtjeneste som nøytralitetsvakt i marinen. Båten patruljerte langs hele kysten fra Kirkenes til Bergen – det opplevde Arne som «en svært interessant tur». De første årene på 20-tallet var han på sjøen, da som 1. maskinist eller «chief». Da reiste han med båter som hørte hjemme i rederiene Fearnley og Eger, og Klaveness et Co.
I opplysninger på internett om nordmenn som immigrerte til Amerika, finner vi i året 1923: «Arne Prøsch, født i 1892, går i land i New York».
Arne bosatte seg i California, der han blant annet arbeidet som rørlegger; i fritiden fartet han rundt i det store landet, og som motorinteressert og kyndig, skiftet han stadig biler i løpet av de 6 - 7 årene han bodde i California. I 1924 var han ansatt ved Pasific Diesel Engine Co. i Oakland, og i årene 1928 - 1929 var han maskinist ved California Sea Products Co. Da moren ble syk, reiste han hjem til Trondheim, men kom for sent til å ta farvel med moren, som døde i januar 1930.
Noe annet dro han også hjem til i Norge: Han hadde lenge hatt et godt øye til sin kusine, Gerda Prøsch, på Røros. I alle årene på 30–tallet er han stadig å finne på bilder fra Sundet, sammen med Gerda og hennes bror, Gunnar.
Men Arne var sjømann og stadig «ute» på 30–tallet. Det kunne av og til bli lange reise-avstander for å mønstre på en båt, således en gang i løpet av 1932 reiste han den lange veien fra Europa (Berlin), gjennom Sovjet med den Transsibirske Jernbane, helt til havnebyen Vladivostok ved Stillehavet – der mønstret maskinisten på en båt som skulle tilbake til Europa.
Arne hadde litt tilfeldige jobber på begynnelsen av 30-tallet, han arbeidet en tid på gassverket i Trondheim, da som rørlegger, hadde også en del tilfeldige jobber på båter – Rolf Prøsch minnes at han sammen med faren reiste ut til Buvika for å hilse på Arne som da var ombord på en båt som kom til Pienes Mølle i Thamshavn. I 1936 arbeidet han som maskinmester ombord i båter tilhørende Østervolds Rederi.
I 1936 ble han ansatt ved Trondheim Everk, ved Hyttefossen kraftstasjon, og bosatte seg i Klæbu. Han kjøpte seg bil og kunne reise omkring i Norge. Det ble turer til høye fjell og svimlende veier på Vestlandet , sammen med venner og familie. I 1938 legger trønderne ut i to biler, kjører over Hjerkinn, Otta, Vågå, Røisheim, Bøverdalen til Juvasshytta, går over snødekte fjell til Galdhøpiggen. Med på turen er mange Prøscher og Aspaaser: Arne, Reidar, Rolf, glassmesteren og kone, Borghild og ektemann Rinnan. Rolfs flotte bruk av kamera har dokumentert en opplevelsesrik reise i 1938.
I 1939 giftet han seg med Gerda. De bosatte seg i Klæbu, og der ble deres eneste barn, Stig Arne, født i 1942. Arne var 50 år, og veldig stolt og glad da han ble far. De to ble gode venner, gikk på ski sammen og fisket laks sammen. De bodde på Nedre Lerfoss fra 1952.
Stig forteller om faren sin:
«Han var en nevenyttig kar, verktøy og redskap kunne han alt om, han var tålmodig og nøye, flink til å slå med ljå når han var på Sundet, selv om han var bygutt. Han var stille og beskjeden; snakket lite om seg selv. Han var skoleflink, alle skoleresultatene var topp-prestasjoner. I ungdommen var han turner og en dyktig stuper også, men favoritt- sporten var kombinert, hopp og langrenn. Han vant et Stiftsrenn i Trondheim, og ble også tatt ut til Holmenkoll-rennene et år. Hele livet var han glad i å gå på tur – han var lokalkjent i Bymarka som ingen annen – og å gå i byen sammen med han, var en prøvelse for andre – alle kjente ham, alle skulle slå av en prat med Arne. Han forble en Trondheimsgutt hele livet.»
Som pensjonister bosatte Arne og Gerda seg på Røros i 1962. Verken Arne eller Gerda skulle få bli gamle på Røros – Arne døde i 1965, og Gerda året etter i 1966.