Georg Ferdinand Finborud var eldste sønn av Anna Prøsch og Jens Fredriksen Finborud. Han måtte tidlig ta ansvar for forretningen i Mørkstugata. Knapt 19 år var han da faren døde. Forretningen var imidlertid godt innarbeidet og forbindelsene mange. Ferdinand fortsatte driften stort sett i de samme spor som faren. Han overtok en virksomhet som hadde et imponerende varesortiment. Man kan forundres over mengden av varer i et butikkareal ikke større enn 60 m2. Den innerste delen av lokalet var fortsatt i bruk som privat stue til daglig. Det var derfor viktig å ha godt om plass i uthusene til lagring av alle slags varer og redskaper.
De mest brukte dagligvarene hadde sin plass i skuffene i langdisken inne i butikken. Der var det erter, sagogryn, og forøvrig alle slags gryn – og melvarer, svisker og «kløftsukker» - og kaffe, ikke å forglemme. Alt som kunne henge, hang oppetter vegger og tak. Sirupen ble tappet fra tønne i kjelleren. Og ute i gården sto stabler av tomme fiskekasser. Ferdinand skaffet seg en smørelte – det ble større kvanta som ankom. Smørskapet hadde sin plass midt på salgsdisken. Landmannsprodukter av god kvalitet var etterspurt vare også den gang.
Butikkene på Røros averterte nye varer rett som det var i Fjeld- Ljom i hans fars tid. Skal en dømme ut fra disse avis-annonsene, kan det virke som om det var større fart i handelslivet på 1800-tallet og tidlige tiår av 1900-tallet enn det som senere ble i en moderne etterkrigstid. Også svenskehandelen ble opprettholdt over i Ferdinands tid.
I 1903 har Ferdinand en større avis-annonse der han i martnas-uka legger ut på tilbud hele manufaktur-beholdningen i butikken. Han fornyer gradvis.
Ferdinand var dyktig som forretningsmann – solid, og med et elskverdig vesen. Han ble vel ansett av sine forbindelser og den faste kundekretsen. Når firmaet runder sine 75 år, er det en solid bunke med gratulasjons-telegrammer som strømmer inn. Hans personlige runde dager blir også husket av kundene. I butikken har Ferdinand sin bror Alfred som medarbeider og en god støttespiller. Alfred møter omgivelsene med lun humor og en slagferdig replikk. Han har et lett vesen og er omgjengelig. Brødrene arbeider sammen hele livet, og det skulle bli 40 år. Det blir også ansatt et par damer bak disken i Ferdinands tid.
Som ung mann kommer Aksel Døhl inn i firmaet. Ferdinand ansetter ham som dreng. Aksel er en førsteklasses hestekar og steller godt med hestene – sent og tidlig. Passer godt på med høy og havre. Aksel Døhl blir en uvurderlig arbeidshjelp. Trofast og pliktoppfyllende er han. Han deltar i gjøremål som er knyttet til gårdsbruket óg -. Det er pløying og kjøring av sten. torv og høy. Han frakter materialer når det trengs. Aksel er sjøl-skreven som «vinn»-kar på Gråbergan. Der liker han også å være. Han overnatter på setra når flyttelasset skal kjøres hjem om høsten. De bor fast til sist i september.
Aksel følger butikken gjennom to generasjoner. I en alder av drøyt 60 år lærer han seg å kjøre bil når neste generasjon med tungt hjerte må la bilen avløse hesten i butikkdrifta.
Ferdinand interesserer seg ganske tidlig for hagebruk. Som alltid bor han på Gråbergan om sommeren. Og Mama er med. Hun steller i hagen og huset. Han prøver ut forskjellige slags vekster, Han skaffer seg «Kortfattet lærebok om havedyrkning» - planter, prydbusker og sembrafuru, lager potetåker og kjøkken-hage: reddiker, nepe og salat, kål og kålrot, sjalottløk og purreløk. Han praktiserer etter hvert høstsåing av gulrot. Litt jordbær blir det og, men aller best blir blomkålen!
Ferdinand elsker Gråbergan!
«Dette kjære Sted», som han ofte kaller det i notatene sine. Han fryder seg over den vakre naturen. Og han vil ha blomster i hagen: asters, orientvalmue, ridderspore, solsikke og tusenfryd. Løkplanter setter han om høsten. Timian og persille i urtehagen. Han lykkes derimot ikke med varmekjære prydbusker som kirsebær og syrinbusk. Men han trives. Husdyrholdet har sin naturlige plass i hverdagen. På båsen har de vanligvis 5 kyr, 2 kviger, 1 kalv og 1 gris.
I den gode sommeren 1914 fikk Ferdinand ½ tonn poteter, 12 liter rips på kjerren og nypene i hagen ble aldeles modne. Det ble kjernet mer enn 50 kg. smør.
I årene 1909–15 er det utbedringsarbeider på setra. Fjøset får nytt tak. I seterhuset lager de ny skorsten i kjøkkenet, paneler veggene. reparerer golv, tapetserer stua. De skyter brønn og finner en god åre på 9 alens dybde (5,5 m). Sensommeren 1915 blir telefon-forbindelsen mellom staén og Gråbergan ferdig. Og gjøken galer som besatt i disse årene. Det regnes som en merkesdag når de 18. juni 1920 kan reise flaggstang på Gråbergan. Dette arbeidet tar til kl. 7 om kvelden og varer til over midnatt. Aksel og mange andre er med. I det hele tatt ferdes det mye folk til og fra Gråbergan. De trenger mye leid hjelp til å utføre forskjellig slags arbeid. Mama Anna har med seg hjelp til husvask hver vår før flytting.
Unge jenter i slekta deltar ofte i arbeidet sammen med et par voksne. Alt skal være i orden til St. Hans-feiring og fest. Da inviteres familie og venner til middag med ferskfisk og rømmegrøt. Ørreten får Ferdinand fra samme sted hvert år. Han liker å samle folk rundt seg. Det serveres en god pjolter på verandaen eller ved stenbordet i hagen. Som ung mann trakterer han trekkspillet i lyse sommer-kvelder. Senere blir det sveive-grammofon.
Gjennom hele året blir det mange turer til Gråbergan, dels i arbeids-sammenheng, dels som skiturer om vinteren. Haresnarer blir satt ut i november.
Ferdinand liker å ha noe å gjøre. Omgangen med søskenbarna og slektninger på mors-siden, og Prøsch-familien især, er stor. Birger, Agnes, Gunnar og Sverre er der, og onklene Ole og Gerhard Carl. Den mye yngre fetteren Gustav er på Grå-bergan for første gang i 1917, men etter dette er han der ofte. Vennekretsen er der også. Gråbergan ser ut til å være et samlingssted. Mama sitter på staá og har lagt ned visse forbud mot hva som skal nytes, men disse påbud ignoreres og brytes! Det er glade karer på tur.
Når våren kommer, blir det 5-kort på trappa med pjolter og kaffe. På barmark kaster de skothylle. Det finnes muntre opptegnelser over sammenkomster med sang og musikk over en lav sko. Hva enten det er familien eller andre som er med, så nytes det jevnlig eggedosis og kaffe avec. Og etter hvert som familien vokser og forgrener seg, så blir nye generasjoner med til Gråbergan og trekkes inn i familiens liv.
Etter morens død fortsatte Ferdinand husdyrholdet på tradisjonelt vis. Han forblir ungkar og må ha hjelp både i hus og fjøs. Han er nøye og vil ha veldig orden – alt skal ha sin faste plass og måltidene serveres til rett tid.
Han tar vare på et minne etter moren. Det er et strikketøy som hun ikke rakk å fullføre – et par svarte strømper som Ferdinand skulle ha. Han lar strikke-pinnene stå i det uferdige arbeidet og fester et lite visittkort til med følgende påskrift:
«Mamas arbeide paa hendes siste dage – strømper til Ferdinand – tag vare paa dette arbeidet, saa det blir bevaret til minde om opofrelse og godhed! Ferdinand.»
Om vinteren holder Ferdinand rakfisk-lag. Det er herrelag ved hver geburtsdag. I julen samler han både familien og venner. Og han deltar i det øvrige selskapsliv på Røros. Han liker å samle de fem nevøene sine etter hvert som de blir voksne ungdommer. Han blir både oppdrager og venn for dem. Han stikker innom Finnegården og drikker formiddagskaffe. Den oppvoksende slekt opplever at han tilfører dem noe. Han er streng. men rettferdig. I og med at det står en viss respekt av ham, er det ingen i familien som f.eks. plukker molta på Marenhaugen. Den er forbeholdt onkel Ferdinand.
Hans notater fra krigsvåren har to svarte strek under overskriften – og det er tirsdag den 9. april 1940 – den store sorgens dag. Han skriver om bombing av Røros i begynnelsen av mai, transport av kanoer og flere hundre hester og snesevis av biler og motorsykler. 24. april måtte de rømme stáen med kyrne; de ble installert hos Iver G. Salvesen på Pinsti. Selv skulle de bo på Gråbergan. Den første natten var det minus 18 grader C. Senere ble det snøløsning og vanskelige føreforhold så de måtte bo fjorten dager på staá igjen – for endelig å kunne flytte til seters 24. mai dette året. 24. september flyttet de hjem for vinteren, nå med ei ku i bølingen som heter Sørgelin. Denne sommeren har bragt lite sol.
Ved krigens slutt noterer han: «Torsdag 10. mai 1945 er Kristi Himmel-fartsdag» og «En stor dag på Gråbergan! Efter 5 aars knebling bor vi atter i ett frit Norge.» Flagget blir heist i topp, etter å ha ligget ubrukt gjennom fem år. Lørdag 30. juni ble det holdt fredsfest med hele familien – i alt 15 medlemmer var til stede ved denne anledning.
Flere fredsfester og sammenkomster ble holdt utover sommeren. Under krigen ble Ferdinand fratatt hesten Truls av tyskerne. Jens og en annen rørosing syklet rundt i Trøndelag for å lete opp igjen dyra sine. Og da Ferdinand får Truls tilbake, er gleden så stor at han kjører med flagg på trilla den første turen til Gråbergan.
Det er rasjonering etter krigen. I en forsendelse med nykjøpte kaffekopper til nevø Janne i Folldal har Ferdinand pakket inn en overraskelse: Det er 5 druer til hver! Dette er 1949. Samme sommer blir han med dem på biltur til Djupsjølia. Han liker å finne på ting med ungene. I løpet av kafferasten rekker han i all hemlighet å henge noen karameller og litt sjokolade på buskene i nærheten. Så forteller han ungene at her vokser «Lakrisbusken»! Stor opplevelse for de små.
Søndag 18.juni 1950. Endelig skulle Ferdinand få se sitt kjære Gråbergan igjen – etter 7½ måned. I begynnelsen av november hadde en slem bronkitt råket ham, og det ble så som så med helsa utover vinteren. Han måtte ta et månedslangt opphold på hospital. Familie og venner samles til St. Hans-feiring og rauke på fjøsbakken som vanlig. Etter at en hyggelig kveld er omme, setter Ferdinand seg opp i trilla for å kjøre til staen litt over midnatt. Ingen ante da at det var siste gang på Gråbergan. 25. juni er det slutt. Ferdinand overværer Rørosmuseets 20-årsmarkering. Folk er samlet på benker ute i det fine været. Putselig ser man at hatten detter ut av hånden og hodet luter mot brystet. Hjertet stoppet brått. Fra sykehuset blir han kjørt hjem. Ferdinands kiste skal stå hjemme, på samme stue som hans mor hadde stått. De må ta ut et vindu fra andre etasje. Gårdsrommet pyntes etter skikken. Herfra foregår begravelsen. Der samles de som vil følge ham. Røros Sangforening deltar. Det er ord ved kisten og kranspålegging. Det blir spilt: «I ensomme stunder» av Ole Bull, «Våren» av Grieg og «Solefallssang» av Ole Olsen.
Ferdinand hadde innehatt flere kommunale tillitsverv. Han hadde vært formann i Røros telefonselskap, styremedlem i Røros Kreditbank og kasserer og direksjons-formann i Dampskipselskapet Fæmund. Men det er hans personlighet som står sterkest i folks minne. Blant kondolansebrevene fra firmaforbindelser skriver Rolf Stranger – som var disponent i Hanssen og Bergh Manufaktur – blant annet følgende:
«Min far og jeg satte stor pris på avdøde. Hr. Finborud var alltid meget elskværdig og hjelpsom. Jeg har en bestemt følelse av at et verdifullt trekk i Røros’ kulturelle liv er gått bort. Hr. Finborud var en pryd for den stand han tilhørte.»
Det hadde vært stil over Ferdinand og hans virke. En annen tidsånd skulle komme -----.
