Anna Prøsch, den yngste av de tre døtrene til Gerhard Carl og Ane Olsdatter, ble født på Røros 2. mai 1848. Familiebildet fra 1860 viser en frisk og robust jente – og hun skulle få et langt liv.
Som 24-åring giftet hun seg med Didrik Didriksen Tønseth, som var skolelærer på Røros. De fikk 2 barn sammen, Carl og Anna Charlotte. Men tuberkulosen slo nådeløst ned i den lille familien – slik den gjorde hos så mange på den tiden. Knapt tre år varte lykken. Anna mistet både barna og mannen og sto alene igjen da hun var 27 år. Skjebnens tråder spant imidlertid videre.
På Røros ble all handel fri etter 1842. Enhver kunne da fritt etablere seg med handelsvirksomhet. Og etter 1853 fikk Rørosmartna'n et oppsving.
En ung og virkelysten kar fra Hedemarken startet handel og ferdsel mellom Sæhlie gård og Røros. De store gårdene på Hedemarken kunne produsere varer som fjellregionen hadde behov for. Korn og mel fant veien til Røros. Denne karen var Fredrik Finborud, og han hadde en sønn. Sønnen kom til Røros som 18-19 åring - så mulighetene, og etablerte egen forretning i 1873. Da var han 25 år. Dette skulle senere bli Annas neste ektemann. Hans navn var Jens Fredriksen Finborud. Virksomheten besto de første årene i oppkjøp av fuglevilt, rensdyrkjøtt, smør og andre landmannsprodukter.
Jernbanen kom til Røros midt på 1870-tallet, og allerede i anleggstiden steg vareomsetningen raskt. Det ble gode tider for handelsmenn. Jens hadde opparbeidet seg en stor, fast kundekrets langt inn i Härjedalen og Dalarna.
I 1881 gifter Anna seg med Jens Fredriksen Finborud. Samme år kjøper han HusNo. 20 i Bergmannsgata på auksjon for kr. 1900. Han river huset og bygger opp et større i to etasjer og flytter forretningen fra Litj-gata. Forretningen omfatter nå handel med kolonial, mjøl, salt sild og fisk, høy og kraftfor, pluss jernvarer, krustøy og manufaktur. I bakgården var det ferdas-staller, og på «Svenskloftet» blir det «lossement» å få.
Anna og Jens får 3 barn sammen: Georg Ferdinand 1883 – Alfred Kristian 1884 – og Anna Jeanette 1887.
Om Anna er det sagt at hun var en myndig og bestemt person, både i og utenfor familien. Så myndig at da hun ikke godkjente valget av kjæreste til sin eldste sønn Ferdinand, så ble det heller ikke mer av det. Han giftet seg aldri.
Opp gjennom livet var det kanskje Ferdinand og Jeanette som hadde størst respekt for Mama. Men hun nevnes også som en av Bergstadens mest originale kvinner.
I 1890 flytter Anna Møller, 18 år, fra Stikkelåsvollen, inn i Finborud-gården. Anna Møller er datter av Annas eldste søster Gunhild Prøsch, som døde i 1877. Den unge Anna er familiemedlem og barnepike for Ferdinand, Alfred og Jeanette, og blir boende hos tante Anna Finborud i alle fall i 6 år – helt til hun sommeren 1896 får en sønn med kjæresten sin, og planlegger bryllup.
Det har vært et åpent og gjestfritt hus hos Anna Finborud, det ser vi av korrespondanse fra de årene. Når Annas bror, Ole Prøsch, som bor i Vesterålen, har konfirmert sine eldste barn, Gustav og Gudrun, ja, - så blir de sendt nettopp til «tante Finborud» på Røros. Der trives de umåtelig godt. På Røros var det ungdom – fettere og kusiner, dans og liv og røre! Så ulikt Sildpollen i Vesterålen. Senere ble Gustav handelsbetjent hos Engzelius i flere år. Der var kusinen Jeanette arbeidsgiver.
Det er grunn til å tro at Anna både engasjerte seg sosialt, og følte sosialt ansvar. Da Røros Sanitetsforening ble stiftet i 1901, ble hun med i det første styret. 108 damer tegnet seg som medlemmer. Den store oppgaven var å motarbeide tuberkulosen, samt bygge et pleiehjem for ubemidlede tæringssyke. Tuberkulosen red samfunnet som en mare. Anna hadde sett sin eldste bror, Fredrik Christian, miste hustru og 3 barn i løpet av fire år – og hadde selv vært gjennom den samme sorgen. Hun følte nok at her kunne hun bruke kreftene sine. Hun forble et trofast medlem hele livet, og ble foreningens første æresmedlem i 1921.
Somrene med seterliv på Gråbergan, var Annas store glede. Der stortrivdes hun, og var nok mer glad i å være der enn ektemannen var. Men han skriver litt i en dagbok fra 1897 og utover. I juni 1902 skriver Jens i dagboka for siste gang. Han dør på Gråbergan – helt plutselig – en av de første dagene i juli, og blir bare 54 år. Det er hjertet. Sommeren 1902 var det spesielt kaldt på Røros, og det var snø på mark og veier. Gravferdsdagen måtte de kjøre ham ned til staen på slede. Ferdinand, som oppholdt seg i Trondhjem, måtte hastig kalles hjem til forretningen. Han ble innsatt som prokurist, bare 19 år. Anna var innehaver hele sitt liv.
Som enke fortsatte Anna seterlivet på «Sundvollen», men fikk etter hvert et ønske om å erverve eiendommen. Hun sendte Ferdinand til «byen», til sin to år eldre bror, Gerhard Carl, som var blitt eier av setervollen i 1889. Det året solgte faren setervollen til sønnen i Trondheim, for kr. 600,-. Men familien på Røros fikk fortsatt bruke setervollen fritt. Som kjøpmann i Trondhjem hadde Gerhard Carl gjort det over all måte godt. Da Ferdinand gjorde henvendelse på vegne av sin mor, ordnet onkelen et gaveskjøte til sin søster på Røros. Han brukte likevel ikke eiendommen. Gaveskjøtet ble utferdiget og undertegnet i 1914. Original-skjøtet eksisterer fortsatt.
I 1918 er Anna 70 år. Da tar hun hånd om barnebarnet Janne Engzelius på 4 år. Han ble satt bort av redsel for spanskesyken som herjet det året. Hos Anna var det plass for alle som trengte det.
Når Anna går bort i året 1926, er det en sterk kvinne som har levd sitt liv. Robust har hun vært både på sjel og legeme. Nekrologen over Anna viser en respektert kvinne.
IN MEMORIAMFRU ANNA FINBORUDinnehaver av det kjente Rörosfirma J. F. Finborud, er vandret bort, 78 aar gammel.
Hun var en av Bergstadens mest originale kvinner, hvis bortgang vil merkes ikke bare i hjemmet, men i vide kretser. Grei og rettlinjet i all sin ferd, men elskverdig og gjestfri. Særlig vil hun bli savnet i nabolaget, både paa Bergstaden og paa seteren, samt av de mange forretningsforbindelser. Hun var æresmedlem av Röros sanitetsforening.
Fru Finborud blev efter sin manns död 1902, innehaver av firmaet; men den egentlige ledelse av forretningen overlot hun til sin eldste sönn Ferdinand Finborud, som den gang kun var i 19-20 årsalderen. Hans yngre bror Alfred har også hele tiden vært medhjelper både paa kontoret og butikken.
Forretningen blev startet 1873 og har siden arbeidet sig jevnt opover, slik at den nu staar som et av stedets mest solide og ansette firmaer.
Fru Finborud har i de senere år vært plaget av gikt, og har herfor tatt et par kurer paa Sandefjord. Men alderen var for stor, og det gikk tross alt nedover. Et par dager för hun döde, var hun så uheldig å falle. Herved skadet hun det ene ben – og det var nok til å bringe avslutningen. Hun hensov stille og fredfullt den 11'te mars og blev begravet fredag 19'de ds. under enestående stor deltagelse. Slekt og venner, kunder og naboer samt Röros sanitetsforening var mött frem.
Sokneprest Fröland forrettet. Konsul Engzelius nedla en krans paa båren fra barn og svigerbarn. Fra sanitetsforeningen blev der nedlagt krans ved frk. Jenny Amneus, fra misjonsforeningen ved fru Fröland, og fra setergranner ved Johs. Iv. Ödegård. Som marsjaller fungerte hr. glassmester Gerhard Aspaas og grosserer Prøsch.
Det var en veldig sörgeklædt skare som var samlet i Finboruds blomstersmykkede gårdsrum og höitideligheten blev yderligere foröket ved det strålende solskinn, som kastet glans over vidden.
Ifölge avdödes önske blev mange av stedets arbeidslöse og trengende husket paa med sendinger.
Fred over hennes minne!»