Grosserer i Trondhjem, f. 19. aug. 1879 – d. 26. nov. 1930.
Min far blev født i Munkegaten 9 som fjerde barn av Gerhard Carl Prøsch og hustru Catharine; sistnevnte par hadde i alt 8 barn, hvorav 3 døde som ganske små. Efter middelskole-eksamen fra Trondhjems Katedralskole, som for øvrig fremdeles ligger ca. vis–à-vis oven-nevnte Munkegt. 9, reiste min far til Chicago, USA, for å utdanne sig i fleskeproduksjon og kontordrift hos firmaet Swift & Co. som lå i Chicago, og vi barn fikk mange morsomme historier fra den tiden der. Da Gerhard Carl Prøsch ble syk og døde i 1914 («Flæsk–Prøsch» som han ble kalt), kom min far Birger hjem til Trondhjem og overtok firmaet. Han giftet sig så med Sophie Hersleb Krog fra Steinkjer; de hadde for øvrig truffet hverandre i Den Norske Klubben i Chicago. Min mor var for øvrig reist tilbake til Trondhjem noe tidligere. Da jeg ble født i 1917, bodde vi så i Neufeldtsgt.7 på Singsaker, en deilig villa med bær og frukthave, og min far hadde da kontor i Fjordgt. 19, med brygge for de importerte varer like over gaten med Nidelven under.
Vi blev efter hvert 5 søsken, mig født 24. okt. 1917, Torstein født 26. sept. 1919, Gerhard Carl Hersleb født 27. jan. 1921 og til sist Einar og Birger (tvillinger) født 16. jan. 1923, og hadde noen deilige år der -.
Min farmor Catharine bodde fremdeles i Munkegt. 9, alene med en «selskapsdame», Antonie og en kokke ved navn Gjertrud, og levde ensom der til 1934.
I begynnelsen av 1920-årene kom det på tale at «enken» skulde selge sommerstedet «Utsikten» på Byåsen, og da min far syntes det var synd at dette stedet skulde gå ut av familiens eie, kjøpte han det, rev hovedhuset ned, kårhus og låve ble stående, og i 1925-26 flyttet vi så fra Neufeldtsgt. 7 og til «Utsikten» med til den tids forhold de beste faciliteter. Eiendommen var på ca. 20 mål, stor have, park, lysthus og fjell, en herlig furuallé inn til boligen, trær som bestefar G. C. Prøsch hadde plantet, de står ennu, godt at noe kan fredes! I dag ligger det minst 17 boliger på den grunnen.
Så kom nedgangstidene i Amerika, fleskeproduktene derfra kom ikke, og Sverige og Nord-Norge som var største kunder hos far, fikk således ikke sine ordrer.
Høsten 1930 døde min far; vi vet at han led av sterk hodepine før han døde. Bankene krevde sitt, og «Utsikten» og sommerstedet vi hadde i Vanvikan, måtte selges. Riktignok var det «odel» på gården, men Torstein var jo bare 11-12 år. Mor ante intet om situasjonen før det hele var over. Vi flyttet i leilighet i byen, det gikk det også, men det er først i de seneste år jeg virkelig har forstått hvor grusomt det må ha vært for henne. Hun døde i 1956, bare 65 år gammel ---.
Jeg håper du har fått opplysninger som er fyldestgjørende, det er da litt å plukke ut.
Med vennlig hilsen Agnes Mouridsen
«Jeg skriver ned noen ord om min svigermor, Sophie,» sier Åsta Prøsch – «det synes jeg hun har fortjent.»
Sophie var bare 39 år da hun ble enke. Hun var på ingen måte forberedt på at dette kunne skje etter bare 13 års ekteskap med 5 barn i alderen 13 – 7 år. Alt de skulle leve av var borte, og støtte-ordninger var det smått med. Men med ukuelig mot og styrke tok hun fatt på oppgaven som enslig mor. De flyttet fra Utsikten til en liten leilighet på Ilevolden, senere til en større leilighet i Schøyens gt. på Øya.
Barna fikk skolegang, Agnes og Torstein tok artium, mens de tre yngste fikk middelskole-eksamen. Om sommeren leide hun rom for familien på landet, noe barna husker med stor glede. Hun skaffet seg en liten jobb og fikk hjulene til å gå rundt. Mens Agnes og Torstein tidlig forlot Trondhjem, ble Calle, Einar og Birger boende hjemme til de giftet seg, og de tok etter hvert over forsørgelses-oppgavene. Hun fikk det trygt og godt, og etter hvert som sønnene stiftet familie, besluttet hun å søke plass i Thomas Angells hus. Der fikk hun en fin leilighet vis-à-vis Domkirken og trivdes godt. Dessverre ble hun syk og døde så alt for tidlig.
