Eldste barn, eldste sønn av av Gerhard Carl Prösch og hustru Catharine Marie, vokste opp i Munkegade 9, i Trondhjem. Det lå nok i kortene at han skulle gå samme vei som faren. Vi vet ikke så mye om hans gjøren og laden før han som 25-åring setter seg på Rørosbanen, og har Christiania som mål. Han kunne følge i fotsporene etter faren og onkel Ole Prösch, og hadde lært av dem – i god tradisjon. Han var godt rustet for den reisen og de planene. Og det var en målrettet, ung mann som kom til hovedstaden like før hundreårsskiftet: «Han må ha hatt teft», sier datterdatteren Kine.
I 1899 starter han sitt eget firma i Christiania, som grossist og agent – vesentlig kolonialvarer, men også kaffe, sjokolade og noe som var en stor salgsvare, «mantelkopfen», til fremstilling av ammunisjon. De fire første årene har han en partner, men våren 1904 registrerer han firmaet «Carl B. Prösch», med seg selv som eneinnehaver.
Så da Carl Birk først hadde etablert seg med store kontorer i Prinsens gate, sekretær og kontakter, skjøt forretningsdriften fart. Han ble meget velstående. Sekretæren ble hustru i 1904, hun het Ragnhild Hedemark og kom fra alminnelige kår i Kongsberg, hvor faren var håndverker –. I 1905 får de tvillingene Randi og Berit, til daglig kalt «Titene». Ganske snart kjøper Carl Birk et stort landsted ute på Snarøen, en stor, mørk villa i dragestil på en 9 mål stor tomt med fjell og furuskog, og trappetrinn i berget ned til et hvitt badehus ved sjøen. Tvillingene kunne plaske og bade i sjøen hele sommeren, det var et eldorado for «de små prinsessene mine», som Carl Birk kalte dem.
I 1911 er «Titene» blitt 7 år. Da skriver bestefar Gerhard Carl brev til dem fra Trondhjem:
«Thjem 9'de Septbr. 1911
Kjære Randi og Berit!
I morgen er det jo Eders Geburtsdag igjen ogsaa, minnes jeg! Jeg gratulerer da med syvaarsdagen; og vil ønske Eder alt godt i det nye Aar., først og fremst en god Helbred, og saa mange glade Dage sammen med Forældre og gode Veninder. Har hørt at I nu har hatt Kighoste; denne kunde nok ikke undgaaes, naar den først var kommen paa «Halden», men haaber nu at det verste er over, og at Dere daglig bedres. Indlagt sendes i anledning Dagen 10 Kr. til hver, til at indsettes paa Deres Sparebankbøger, dette fra Bedstemamma og Bedstepapa i Trondhjem som har lidt ondt for at finde paa nogen Gjenstand for Smaapiger, «i en stor By».
Bedstemamma beder mig hilse Eder saa meget, hun skulde have skrevet til Dere; men nu er hun oppe i Bærsyltningen, hvorfor hun beder undskylde. Ja, nu har jeg mest glemt at takke for sidst, tak da! Det var en morsom Tur vi havde udover Fjorden med Motorbaaden, og Mama som «Lods». Nu maa I hilse Mor og Far saa meget, ligesaa Bedstemor og Tanter og Onkel Waal, og vær selv hilset hjertligst fra Bedstepapa.
P.S. Onkel Sverre bedes hilset og gratulerer med Morgendagen. D.S.»
«Halden», som bestefar i Trondhjem refererer til, er huset på Snarøya, det har adresse Haldenveien 9, og ligger like ved Halden brygge.
I 1913 kjøper Carl Birk en gammel seter, «Svinslaaen», oppe i Gudbrandsdalen, 900 m.o.h. Den bygger han ut med et anneks til et romslig feriested for familien. «Svinslaaen» tilhører fortsatt familien, og nå er det Carl Birks oldebarn som bruker «Svinslaaen». Julen ble ofte feiret der, og når Prösch kom kjørende med sleden sin, fullstappet med julepakker til hele bygda, var det glede. «Han var kjempesnill til å gi, han var bygdas bank og børs, og husket på alle», sier Kine – noe en gammel mann hun snakket med der oppe, kunne bekrefte: «Jeg var med å pakke ut de svære julepakkene som din bestefar alltid hadde med i sleden sin.» - «Carl Birk var glad i mennesker og snill og godhjertet.» sier Randi og betegner ham som en filantrop. Julen ble som sagt ofte feiret på «Svinslaaen». Det ble sendt handlelister til bygdas kjøpmann i god tid før jul, der det ble bedt om fløte, gjetost, sild, smør, egg, mel og brød, samt knekkebrød, selters og øl. Under krigen ble naturligvis rasjoneringskort for mel sendt med. Og som skattepliktig til Ringebu kommune var det tillatt for C. B. Prösch å kjøpe egg.
I 1917 tegner en av Norges beste arkitekter, Arnstein Arneberg, den vakre villaen i Thomas Heftyes gate 1, der de flytter inn til et behagelig liv. I følge Oslo Byleksikon er villaen en saltaksvilla i slemmet tegl med detaljer i hugget labradorstein, og tjener i dag som Den Finske Ambassade.
De to «prinsessene» fikk en eventyrlig oppvekst i luksus, men de ble likevel to nøkterne kvinner som voksne. Selvfølgelig var skolen Bonnevie Privatskole i Christiania. Som 15-åringer var det ett års danseskole i tillegg, noe som resulterte i at «Titene» ble invitert på slottsball av Kronprins Olav, som også hadde vært elev ved den samme danseskolen.
Deretter bar det ut i den store verden til kostskoler i Sveits, Lausanne, og til England. Dette var dannelsesreiser, som overklassen alltid sørget for til sine barn. De skulle lære språk og europeisk kultur å kjenne, de skulle lære å spille tennis og å ri, som de moderne, unge kvinner de var. Da 1. verdenskrig var over, ble det «jordomseiling». Norske fraktbåter tok gjerne med seg 10–12 passasjerer på ferden, som varte i mange måneder og hadde mange anløp i store byer. Så Ragnhild og tvillingene reiste, de var i New York, på Hawaii, i Seattle, i San Francisco og i Chicago, mens Carl Birk var hjemme og passet butikken og spiste torsken sin.
Jentene feide rett inn i «the gay twenties» med klokkehatter, lange, slanke kjoler, lange perlekjeder, charleston og Alexander Ragtime Band. Bildene fra San Francisco forteller alt om det.
Carl Birks ektefelle, Ragnhild, var en eksentrisk dame, hun var interessert i menn, kunne flørte og leke. Og hun var omgitt av menn. «Hun hadde sex appeal», sier Kine og Randi. En ordentlig «rocka dame» er hun på et bilde der hun er iført sixpence, smårutete nikkers og puttiser på leggene.
Kine og Randi vokste opp med besteforeldrene. Ofte var det søndagsmiddag hos dem, enten i Thomas Heftyes gate 1, eller om somrene ute i villaen i Haldenveien 9. Bestefar Carl Birk ble nesten 80 år før han døde, da var Kine 20 år, og Randi 16 år.
Randi minnes at «Mommo» var en streng dame i sort silkekjole med en stor rev rundt halsen, og lorgnetter som hun dasket over Randis fingre, når hun inspiserte neglene hennes, og fant at de var bitt ned. I Randis minnebok skrev «Mommo»:
«Mommo» er streng, men mener det vel
en gang i livet vil du skjønne det selv.
Akk ja, lydighetsnormen var fortsatt rammen om barneoppdragelsen på 30– og 40–tallet. På samme tid hadde hun stor sans for humor, og kunne krydre replikkene sine til munterhet for alle. Med årene ble hun mer redusert, og hun døde 4 år før Carl Birk. Da hadde de solgt villaen i Thomas Heftyesgate 1 og flyttet til en leilighet i Bygdø Alle 76. Grossereren i Bygdø Alle hadde skaffet seg en ny hus-holderske, men henne måtte familien si opp da de oppdaget at hun var interessert i ekteskap.
Carl Birk forsto etter som årene gikk at døtrene ikke egnet seg for firmaet. Brorsønnen Torstein, derimot var en dyktig forretningsmann, flink og ryddig, sier søsteren Agnes, men av en eller annen grunn strandet det prosjektet, til stor skuffelse for Carl Birk. Han ble nødt til å ta en annen enn Torstein som han hadde ønsket seg.
Agnes som bodde i Oslo fra årene før krigen og fremover på 50-tallet, hadde god kontakt med onkel Carl Birk. Han inviterte henne til middag ute på «Snarøen», og da ble hun hentet på sitt arbeidssted, Radionette, av onkelens bil med privatsjåfør og kjørt ut til sommerhuset i Haldenveien. Det var nok en frydefull opplevelse for en ung dame i 20-årene.
Ellers var Carl Birk, som svært mange av pröschene, en liten mann i fysisk forstand. Skisport fanget hans interesse, og når «Birkebeineren» gikk av stabelen på Lillehammer, sendte han hvert eneste år store sølvpokaler som vinnerene skulle ha. Randi minnes en bestefar som hver dag sov middag på sofaen i stuen under et lureteppe, et fint minne om en bestefar som var «snillest på jord».
Carl Birk døde i 1952, han ble gravlagt på Vestre Gravlund der hans hustru var stedt til hvile 4 år tidligere.
Sommervillaen på Snarøya ble overtatt av datteren Randi som bodde i California. Hun maktet ikke å styre den fra den andre siden av jordkloden – det var en ukes sjøreise fra USA til Oslo på 50-tallet, avstanden og omstendighetene gjorde at hun solgte eiendommen som ble utparsellert, og 7–8 nye hus omkranser den gamle, fine villaen i dag.
Firmaet CARL B. PRÖSCH har vært levedyktig gjennom mer enn hundre år. Store, viktige forretnings-forbindelser har vært Vereinigte Deutsche Metallwerke A/G, som frem-stilte messing- og kobberprodukter, hvorav det viktigste var stålmantel-kopper til prosjektil-fabrikasjon. Og de viktigste kundene var Kongsberg Våpenfabrik og Raufoss Ammunisjons-fabrik. Videre ble det formidlet kull til NSB, og råstoffer til malervarer for store industriforetak i Tyskland og England. Kolonialvarer, kaffe --- mandler og nøtter til Freia – og etter krigen ble oster fra Danmark og Frankrike viktige produkter. Da startet samarbeidet med Oluf Lorentzen, som også i dag er en viktig kontakt.
Carl Birk trakk seg tilbake ved utgangen av 1949. Da overtok Otto Authén som disponent – han hadde vært i firmaet siden 1902, da han startet som volontør, 16 år gammel. I 1957 ble Carl Birks svigersønn, Ebbe Due, disponent etter Otto Authén.
På 80-tallet kom Erik Tøstie inn, og i 1991 ble firmaet registrert i Brønnøysund med navnet PRØSCH OG TØSTIE AGENTURER. I 2007 er Erik Tøstie innehaver av et livskraftig firma, som startet med Carl Birk.
Kilder: Samtaler med Kine Due og Randi Heiberg, Carl Birks to barnebarn i Oslo – dessuten brev og bilder som familien har.