Gerhard Carl Prøsch ble født på Røros 15. febr. 1846 som nr. 6 i en søskenflokk på 9. Allerede 16 år gammel forlot han foreldrehjemmet og ble butikk-betjent hos sin onkel Ole i Orkdal. Der kom han i handelslære. Året etter ble han tilbudt plass hos firmaet A. Rian i Trondhjem som drev med Nordlandsekspedisjoner. Unge Gerhard Carl arbeidet der som reisende i 5 år. Deretter fortsatte han i en lignende stilling for firmaet O. Prøsch (eid av Gerhards bror Ole. Red.) til 1. januar 1876 –. Da startet Gerhard Carl for seg selv som agent og kommisjonær med import av amerikansk flesk. Forretningen ble etter hvert utvidet, og firmaet ble et av landets største i denne bransjen.
Han giftet seg i 1873 med Catharine Bjerk Olsen fra Reine i Lofoten. De fikk 8 barn, hvorav to døde små og en som ung.
Gerhard Carl hadde sin brygge i Fjordgt. 38 og kontor i Søndre gt. 27. Selv husker jeg ikke bestefar. Han døde nemlig 9 år før jeg ble født. Men en annen forretningsmann i Søndre gt. fortalte meg etter at jeg ble voksen, at bestefar hver morgen kom ut på trappa og røkte langpipe. G. C. Prøsch eide også Munkegt. 9, der han bodde med sin familie. Bestemor Catharine, som jeg husker godt, fortsatte å bo der etter hans død 24. sept. 1914. Hver 17. mai var vår familie samlet i Munkegt. 9.
G. C. Prøsch hadde også verv utenom jobben. Han var medlem av ligningskommisjonen, direktør i den Borgerlige Forenings Sparebank og medlem av Handelsforeningens styre. Han var også medeier i Røros Verk og flere andre bedrifter, og hadde interesser utenfor landets grenser.
På slutten av 1800-tallet kom det et brev fra Grong til bestefar G. C. Prøsch, forteller Birger. Brevet var så spesielt at det ble hengt i glass og ramme på kontoret til bestefar og far:
«Hr. GC Phrös.
Den mig sente Kase Flesk kan ikke erholdes paa grund at det er 4 øre pr. kg dyrere en det er mig falbut i dene uge og saaledes har jeg beordret Kasen retureret, men Fragten til Throndhjem betaler mig, det er skam af en graasist at benyte en saadal lelighed at forsøge at snyde jeg er enu ikke komet saalangt ned at jeg lader mig behandle af jøder. Sign.
Fagtura retureres med min siste tak for all mulig hensynsløs behanlend».
Datoen var 19. januar 1898.
«Jeg husker på», sier Birger videre, «at bestefar hadde forretningskonvolutter med en firma-logo utenpå som han moret seg over: «liten kar spør stor kar: åssen staver du flæsk?. Svar fra GCP, den store karen: Det staver jeg: p-r-ö-s-c-h»
I 1919 kommer det en sterk søknad til G. C. P.'s Eftf:
«Undskyld friheten.
Da jeg i Nidaros eksp. mottok Deres bill., gik jeg fuld av forhåpninger ned til Dem, end mer glad blev jeg ved aa faa et halft løfte om aa faa posten.
I dag ble jeg skuffet, og tillater mig nu aa sende Dem dette brev.
Da det som rimelig er at De vil ha kvalificerte folk med det samme, føler jeg mig som underlegen for øyeblikket, men en bemerkning: Jeg med min praktiske utdannelse, og letthet for regning, tør paastaa: at om ikke mange dage vil De være fornøid med mig. Dette kan jeg ikke paa prendt bevise; men jeg sier med den berømte Benjamin Franklin bare de to ord: «Prøv mig». Dessuten dygtiggjør jeg mig i faget ved at fortsætte paa Solbergs. Dette kan De synes er en paatrengenhet av mig? Ja, det er nok det; men en meget større ydmykelse for mig.
De kan synes det er merkelig jeg ikke fortsætter lærerskolen, men som jeg sa har jeg ei lyst, og som gentlemand tør jeg si Dem at jeg av mine er negtet videre understøttelse dersom jeg ikke følger Deres vilje. Det kan jeg ei, og maa da, dersom De negter mig plads, vemodig synge:
O! farvel norges daler og fjeld,
O! farvel, O! farvel, O! farvel.
Maa jeg bort ifra det sted hvor jeg er født,
Utpaa sjøen for aa tjene mit brød.
Jeg vil dø utpaa det brusende hav,
Der ingen tåre skal væte min grav.
Jeg vil kranses av blomstene de smaa,
Og mit navn skal ei paa mindestenen staa.
Jeg tillater mig endnu en paatrængenhet, vil De ei prøve mig for den beskedne gasje av Kr. 1500 pr. aar til aa begynde med? Send mig svar endnu i dag, og min taknemmelighedsgjeld til dem er ubegrendset.
Med megen agtelse sign.
PS De som gentlemand bevarer fuldstendig diskretion. DS.»
Kunne G. C. Prøschs Eftf. stå for denne jobb-søknaden, tro?
Hos bestemor Catharine i Munkegata 9 var både store og små samlet omkring eggedosisen 17. mai, eggedosis med konjak til de store, og uten til de små. Fra leiligheten kunne de se 17. mai-toget passere i Munkegata. De i familien som var skolebarn, paraderte selvfølgelig forbi bestemors vinduer, og det runget vel høylydt «hipp-hipp-hurra!» mot henne som de passerte bare 3-4 meter fra vinduene hennes. Det kunne være både venner av huset og familie samlet den dagen. Birger forteller at han husker spesielt familien Anker Nilsen og Henriette Iversen, for de snakket nordlandsk, dessuten husker hans eldre søster, Agnes, at både Rolf, Reidar og Marie Prøsch med foreldre var på plass.
Bestefar og bestemor bodde sentralt i byen, som nærmeste nabo til Domkirken og Trondhjem Katedralskole. Munkegata 9 er en stor bygård med to etasjer. Gården har to fløyer mot bakgården, og innerst inne var det stallbygninger for hester. Bestefar Gerhard Carl hadde godt lag med hester. Om sommeren, når familien flyttet opp til «Udsigten», fulgte hestene med. Hans spesielle hest het «Jakken» – når bestefar ropte på «Jakken», kom den travende mot ham, og han salte den opp hver morgen for å ri ned til kontoret i byen. Med årene ble bestefar litt trinn og rund, han var glad i god mat, og utviklet en ordentlig «grosserer-mage». Når den ble litt for stor, måtte han reise til et badested for å slanke den litt – det kunne være et badested i Tyskland eller Skodsborg i Danmark eller Laurvig i Norge.
I brev av 29. mai 1910 skriver eldste broren Fredrik Chr. på Røros: «Carl Bror, Trine, Laura Hansen og Søster Anna, reiste i gaar nat til Laurvig Bad, de er nu et par Dage i Kristiania.»
Bestefar Gerhard Carl og bestemor Catharine (Trine) fikk 8 barn. Tre av dem døde, to som små, en som ung – men fem sønner vokste opp i Munkegata: Carl Birk, Halfdan, Birger, Trygve og Sverre.
Bestemor Catharine håpet alltid på at en av sønnene skulle bli prest. Det året Gerhard Carl døde, i 1914, tok Sverre examen artium, og startet veien frem mot teologisk embets-eksamen. De fire eldste ble fremgangsrike forretningsfolk, faren hadde lagt grunnen.