Gerhard Karls yngre bror Jens, født på Røros 23. juni 1869, bosatte seg i Kristiania, og giftet seg med Johanne Dybwad, kusine og navnesøster til den store, norske skuespillerinnen Johanne Dybwad.
Dette er hva Charles Sande (sønn av Bodil, som var datter av Jens Aspaas) forteller om sin farfar:
«Jens fikk økonomisk og praktisk hjelp av sin bror Gerhard Karl til å fullføre handelseksamen. Deretter arbeidet Jens som handelsreisende for «Sætre kjeks, likør og cigarer» i Nord-Norge. En gang fikk han, som betaling, et russisk teservise. Yngste datter til Jens, Bodil, giftet seg med Charles Sande senior. Hans far het Johan Sande og hadde det nordiske agenturet for NCR (National Kassaregister) – et stort amerikansk selskap. Johan Sande overlot den norske agenturdelen til Jens Aspaas, som beholdt det til sin død i 1940. Deretter overtok hans sønn, Jens Åge, agenturet inntil 1945. Da tok NCR agenturet tilbake.»
Om Jens, fotografert i helfigur med jaktgevær foran flygelet hos «tante Hanken», skriver Charles til meg:
«Morfar var dock ingen jägare, ej heller fiskare. Mamma (Bodil) berättade att han engång på fisktur med mamma i båten sa: «Bodil, om du inte kännt något napp, så skunder vi oss i land før vi känner något.» Han tyckte inte om at døda djur. Morfar var också en duktig trollkonstnär, vilket han kunde underhålla sina gäster ock sina barn med.»
Jens Aspaas døde i 1940, da var jeg 9 år, og husker bare at han stod i helfigur ved siden av flygelet til sin hustru, montert på en papp-plate i fullt jaktutstyr! (1:1) «Tante Hanken», som min mor kalte henne, ble både min eldste bror Sveins og min kulturelle oppdrager. Min fars familie, Folkestadslekten, var fra Bø i Telemark, og ble karakterisert av både min mor og morfar som bønder, uten vett på «skikk og bruk», musikk eller litteratur. Det hjalp ikke at min farfar hevdet at han var i slekt med «Myllarguten»!
Nok om det, både min bror Svein og jeg ble vasket, kjemmet og iført matrosdress pluss blanke sko, deretter tok vi toget, sammen med mor, til Skarpsno stasjon. Vel fremme ved Frogner Terrasse fulgte vi anvisningen om at «Bud bedes gå kjökkeninngangen», ringte på dørklokken og ble mottatt av en stuepike i sort, med hvitt forkle og hårbånd. Stuepiken varslet «Tante Hanken» som lå til sengs eller på en sofa, med vått håndkle over pannen i stummende mørke. Svein og jeg ble geleidet inn i en stor og gedigen spisestue og ble plassert ved hver vår ende av bordet. Deretter gikk det 20 minutter, så kom mor og «Tante Hanken» inn. Hun hilste og mønstret oss fra topp til tå, og kommenterte antrekket som tilfredsstillende, deretter satte hun seg ved flygelet (hvor Jens stod i pappmasché i fullt jaktutstyr), Svein og jeg fikk hver vår Napoleonskake fra Bon Mot, og så spilte hun Chopin.
Bakerste rekke fra v.: Ukjent, Margit Karlsen Prøsch, ukjent, ukjent, ukjent, ukjent, Olav Folkestad, ukjent, Jens Åge Aspaas, Sigrid Prøsch, Yngvar Eide (Amalies sønn), ukjent, ukjent, ukjent, Karl Gerhard Aspaas, Sverre Aspaas og ukjente.
Nest bakerste rekke: Ukjent, ukjent, ukjent, Reidar Prøsch, ukjent, Reidar Aspaas, Carl Lauritz Prøsch, Gerda Prøsch, Arne Prøsch, ukjent og ukjent.
Stående første rekke: Georg Hagerup-Larsen, fire ukjente, Hallfrid Johansen (Amalies datter), Ingrid Vinje Prøsch, Ferdinand Finborud, Aslaug Prøsch, ukjent, ukjent og Gunnar Prøsch.
Sittende: Ukjent, ukjent, Yngvar Eides kone, Inga (Thorleifs kone), Borghild (Reidars kone), Gerhard Karl, Solveig (Sverre Aspaas' kone), Borghild Aspaas Rinnan, ukjent og Thorleif Aspaas.
Første rekke fra v.: Ukjent, Arne Schei, Synnøve Aspaas (Reidars datter), Agnes Folkestad, Inger Sofie Aspaas (Reidars datter), Gudrun (kona til Karl Gerhard) og ukjent.
«Tante Hanken» var viden kjent for sin skarpe, treffsikre replikk. Ved en anledning, det må ha vært høsten 1936, da min mor kom rett fra legen og opp til «Tante Hanken» med følgende utsagn: «Vet du, jeg har akkurat blitt med barn, Johanne!» Hvorpå «Tante Hanken» repliserte: «Men kjære Agnes, din mann må da være på tegnekontoret sitt på denne tiden av døgnet.»
Kort tid før hun døde kom hennes datter Inger Johanne inn til henne med en nystrøken nattkjole, for at «Tante Hanken» skulle være fin til doktoren kom. Men «Tante Hanken» ristet på hodet og sa: «Nei, men Inger Johanne da, det kan da ikke være nødvendig å skifte nattkjole, jeg skal da ikke ligge med denne doktoren!»
Fra mange middagsselskaper i vårt hjem på Strand, når mors kusine Inger Johanne var der, så kom lignende sterke replikker fra henne som hagleskurer.
