Trondhjem på 1700-tallet, Musikk og Musikanter

På 1600-tallet innvandret det en liten tysk familie til Trondhjem. Familien hadde sin opprinnelse i byen Flensburg i Schleswig- Holstein, som tidvis var tysk eller dansk, avhengig av hvem som hadde vunnet den siste krigen.

Familien var musikere ved det danske hoffet i Kjøbenhavn. «De kom til Norge som representanter for de fineste musiker-tradisjonene i Europa», skriver Olav Kvikne i Rørosboka.

Merkantilismen oppstod i Tyskland på 1500-tallet – den tok grep om samfunnet på en ny måte. De gamle, tradisjonelt frie håndverkslaugene ble underlagt kontroll og skjøvet til side. Christian IV i kongedømmet Danmark-Norge var lærenem og kunne organisere sitt rike som enevoldshersker, selv om det var etterfølgeren, Fredrik III, som knesatte prinsippet. Han hadde nok hørt en mer sofistikert fyrste nede i Europa proklamere: «l’état c’est moi!». Merkantilismen fikk likevel større innflytelse på samfunnet enn eneveldet, og Christian IV kunne kontrollere og dele ut privilegier på bergverk, sagbruk, handel, musikk, etc. Hanseatene i Bergen fikk privilegium på handel, Kongsberg og Røros privilegium på bergverk, det ble delt ut sagbruksprivilegier, og de beste musikerne fikk privilegium på musikk.

Således ble Midt-Norge et område med privilegium på musikk. «Midt-Norge» strekte seg ut fra Trondhjem, nord i Trøndelag, sør i Trøndelag, til Kristiansund og Romsdalen i vest – ja, Trondhjem Stift hadde kontroll langt opp i Nordland. Å inneha et slikt privilegium på musikk var verd en reise mot nord.

Og Carl Jacob Prösch (101) gjorde denne reisen – han ble den første musikanten Prösch i Trondhjem, selv om han ikke nådde opp til privilegie-status, men han skulle danne et dynasti av fine musikere i 200 år.

Christian IV hadde altså tatt kontroll over musikklivet i Trondhjem. I 1624 hevdet han: Bare byens spillemenn må leies eller brukes ved «Festensøl, Brøllupper, i Barsler oc Begraffuelser i Kiøbstædene i Danmark oc Norge». Og advarsler fulgte: godtfolk flest fikk spilleforbud, til og med i eget hus ble de nektet å spille til brylluper, gravferder og andre sammenkomster. Alle fattige som kunne spille, ville gjerne slå mynt på kunsten, privilegiene opplevdes urettferdige – og ofte kom det til bataljer med politiet, «Fuskerne» ble prylt og instrumentene deres ble knust. At ordningen kom til å undertrykke og fryse ut den fattige delen av befolkningen, var også en konsekvens av den.

I 1643 nevnes den første musikanten «Andreas Instrumentist» i Trondhjem. Augustus Krigsmand er den andre «instrumentist» i byen. Han fikk i 1702 Kongens brev og godkjenning, og ble stadsmusikant. Dermed fikk han enerett på å spille i byen.

Kongebrev av 1705 påla Magistraten i Trondhjem å håndheve kongebrevet da Augustus Krigsmand 14. juli 1702 hadde vendt seg til ham om hjelp:

Eftersom den Bestalling som Augustus Krigsmand af hans Kgl. May allernaadigst er givet, saa og de siden paafulgte höye resolutioner icke tillader nogen uden Krigsmand alene med sine Folck at spille her udi Byen paa musichalische Instrumenter udi alle ærlige Forsamlinger, saa haver Vagtmesteren med tvende Vægtere straxen paa Ansökning at være hannem fölgagtig til de Huse hvor noget Spil udi Gotfolchis af Fuschere og uprivilegerede Persohner övis.
Datum Thrundhjems Raadstue den 21 December Ao 1705.
R. Opedal – Ian Wessel – Tönder

Dette viser at rettshevd til privilegier holder på å feste seg.

Ordre til politivakten 10. des. 1710:

Vagtmesteren haver straks at giøre StadsMusicanten den forlangende Assistance til at gribe den forleden arresterede Byfiedler med hvis Instrumenter han nu atter befindes at bruge tvert imod de nylig til ham gjorde alvorlige Paamindelser sig herfra at entholde under værre Fængsel end nestleden, og hans Instrumenters i Sönderslagelse, hvilken han visseligen faar lide den første Gang han dermed ertappes.
Thrundhjem d. 10 Decbr. Anno 1710. H. Collin

I alt må Krigsmand gang på gang føre sak for å verne om sitt privilgeium. Privilegiene skulle håndheves, de var grunnlaget for både økonomisk og sosial posisjon. Stadsmusikanten kunne knytte til seg svenner og drenger, unge læregutter.

Augustus Krigsmands to fremste musikant-svenner var Gerhard Carl Prösch (201) og Meinche Köster. Han hadde hentet de to svennene i Hamburg. En musikant-svenn var knyttet til sin læremester gjennom mange år, opp til 6-7 før han var utlært, og tidvis kunne kontrakten bli livslang for en svenn. Svennene var underlagt stadsmusikantens regime på godt og ondt, med vanskelige kår og tilfeldige rettigheter. Det skulle bli en tilværelse med rettsprosesser for Prösch og Köster – og rettsdokumentene forteller om musikant-svennenes omtumlete tilværelse i Trond-hjem på 1700-tallet.

Gerhard Carl Prösch (201), født i Trondhjem i 1692, var bare 15 år i 1707 da han og Köster som musikant-svenner vikarierte for stadsmusikanten Augustus Krigsmand, som var på reise. De hevdet begge i etterkant at: «Vi haver opvartet udi Skoelen og Kirkerne forsvarligen», det vil si at vi har ikke forsømt våre plikter, og det må være alle vel kjent. 1721 er Krigsmand igjen på reise, og det er intriger i Trondhjem. Monsieur Collin prøvde å få Prösch og Köster til å gå i Coch’s tjeneste den tiden Krigsmand var borte. Da måtte Krigsmand i etterkant dokumentere at de to svennene skulle «opvarte Godtfolk med deres Instrumenter» i hans fravær og «Det er kjent for alle at Prösch og Köster har vært Krigsmands svenner i 6 år.» Prösch og Köster hevder: «Men Krigsmand har ikke oppfyllt vilkåret om Løn, Kost eller Seng udi hans Huus», og derfor hadde de to svennene brutt kontrakten med Krigsmand da de gikk i Coch’s tjeneste, og de blir dømt for det. Coch fikk mulkt 6 Rdl. og svennene fikk mulkt, 3 Rdl. hver. 19. januar 1722 leverer Prösch og Köster et langt innlegg på rim til Rådhusretten – der klarer de å få et forlik med Krigsmand «da verken justisråd Dreyer eller Coch kunne være dem til vern».

Da Krigsmands dager som stadsmusikant i Trondhjem var talte, var også de to svennene hans blitt to godt skolerte musikanter. Det tomme musikant-embetet skulle fylles, og Gerhard Carl Prösch var en verdig søker til embetet. En annen søker var den fremragende Johan Daniel Berlin fra Memel i Preussen. I den konstel-lasjonen «vart Prösch for stutt», skriver Asbjørn Hernes i sin bok. Det skulle også noe til for å nå Johan Daniel Berlins kvalifikasjoner: 7 års læretid hos stadsmusikant Andreas Berg i Kjøbenhavn, samt en overbevisende attest fra læremesteren var utslagsgivende. Dessuten omfattet kunnskapene hans grundig musikkteori, komposisjon, orgelspill av utsøkt klasse, meterologi og mekanikk, ja, han kunne nærmest forklares som et universalgeni! De to andre søkerne kom til kort. I 1737 ble Berlin med kongelig brev stadsmusikant og organist i Trondhjem Stift.

For borgerskapet i en relativt liten by som Trondhjem på midten av 1700-tallet, måtte det fortone seg som om de levde i et Musikkens Mekka. Ambisjonene og kvaliteten på musikk-planet var av høy klasse.

En ting var å slåss mot «Fuskere og Folck flest», noe helt annet var å verne privilegiet mot andre profesjoner. Organisten, cantor og stadsmusikant var de sentrale personene i dette bildet. De hadde alle tre avgrensede interesse-områder, organisten for spill ved kirkelige handlinger – cantors virkefelt var kirkesangen og koret, dertil sangen i latinskolen. Musikanten med sine svenner og drenger skulle dekke hele Trondhjem Stift med sin musikk. Historien viser at når anledningen var der, forsøkte de å beite på grønnere gressganger, ta seg inn på en av de andres områder -. Det var en evig kamp for å verne om et privilegium.

Stadsmusikant-embetet innebar enerett til å musisere ved privat selskapelighet og til undervisning, både i latinskolen og i hjemmene. Musikk spilt til dans kostet 1 Rd i 1768. Berlins svenner var Gerhard Carl Prösch, hans sønn Fredrik Christopher Prösch, Andreas Winmand og flere, alle er nevnt på 1740– og 1750- tallet. Gerhard Carl Prösch som hadde konkurrert med Berlin om stadsmusikk-embetet i 1737, søkte på nytt i 1750, på like fot med Berlin, men fikk ikke stillingen da heller. 50 år senere, fra år 1800, var hele institusjonen med musikk-embetene nedlagt og musikknæringen ble frigitt ved en kongelig resolusjon.

Det var ikke få instrumenter i et musikant-hus på 1700–tallet. Ringve Museums skrifter forteller om det, de teller opp og sammenligner: