Ingeborg Möller Schjölberg.
Ingeborg Möller Schjölberg.

Noen minner fra Ingeborg Jokumsdatter Möller Schjölbergs voksne liv. Ingeborgs foreldre var Jokum Andersen Möller (1843–1887) og Gunhild Gerhard Carlsdatter Prösch (1837–1877). Gunhild ble født i HuusNo. 45, nå Mørkstugata 8.

Ingeborg vokste opp på Stikkelåsvollen, også kalt Jokumsvollen, i Djupsjølia. Ingeborg var bare 9 år gammel da hennes mor døde. Hun hadde 3 yngre søsken; Anna f. 1870, Peter Andreas f. 1874 og Gerhard Carl f. 1876.

Ingeborg ble gift med Edvard Eriksen Schjölberg fra Smøla i 1888. Edvard tok over gården etter hennes foreldre. Ingeborg var en sterk kvinne som drev med lasskjøring, mens hennes mann arbeidet som elektriker ved gruva. Hun blir regnet som den siste kvinnelige lasskjører fra Røros, og noen mener hun var Falkbergets modell for «Ann-Magritt».

Ingeborg fødte 11 barn, men tre døde etter bare kort levetid. Tre gutter og fem jenter vokste opp. Det var alltid mye folk på besøk hos dem, og Ingeborg hadde tid til dem alle. Hun var alltid i godt humør.

Ungdommene samlet seg ofte der på Stikkelåsvollen, og loftet var dansesal. I en sang, «Julkalas på Jokkumsvolla» av Håkon Sollie, står det i et vers:

Alle som kom tok Ingeborg imot, ordna med folk og med gampa.
Bydde på kaffe, lemse med gom, juløl vart skjenka tu stampa.

Ingeborg var også interessert i bøker. Hun hadde mange av dem, og hun leste mye, ofte til langt ut på natt, minnes et av barnebarna.

Ingeborg var 61 år gammel da deres eldste sønn Einar ble enkemann med 8 barn. Han kom da flyttende hjem med barna og hun måtte ta hånd om de morløse. Min bestemor var hjemme ennå, så hun kunne hjelpe til. Barna var fra ett år opp til tolv år. Etter 6 år giftet deres far seg igjen.

Ingeborg og Edvard med barna ca 1914. Stående fra venstre: Trygve, Gunhild, Anne, Einar og Johan. Foran fra venstre: Astrid, Ingeborg, Agnes, Edvard og Ragna.
Ingeborg og Edvard med barna ca 1914. Stående fra venstre: Trygve, Gunhild, Anne, Einar og Johan. Foran fra venstre: Astrid, Ingeborg, Agnes, Edvard og Ragna.

Etter at gården brant ned i 1945, tilbrakte hun de siste årene på aldershjemmet på Røros og ble nesten 88 år gammel. Hun var ved god helse, men var nok plaget av gikt etter all frysinga, fortalte bestemor. På Røros gikk hun mange turer, og ofte gikk hun ut på Sundet for å besøke min bestemor og familie. Min far og hans brødre syntes det var stor stas å få besøk. Da de kom pesende og pustende inn, brukte hun å komme med et standard- uttrykk; «Ke hen ha dokk sett att lasset no da?»

I et NRK-intervju med redaktør Olav Kvikne forteller min bestemor Agnes, som var Ingeborgs yngste datter, og min bestefar Gerhard Klokkervold, om bl.a. hennes malmkjøring til og fra gruvene. Dette intervjuet fikk jeg mange år tilbake av en god venn av mine besteforeldre som arbeidet i NRK. Jeg lånte opptaket bort til Jon T. Kvikne og han skrev det av og fikk trykket det i «Jul i Fjellheimen» i 2001. Min far Jonny husker godt intervjuet og hans foreldre satt helt forknytt da det pågikk. Det var vel kanskje ikke så rart! Det var ikke vanlig å bli intervjuet av en skolemann. Jeg gjengir noe av det de fortalte.

Ingeborg drev malmkjøring fra Kromgruva i Feragen til Bergstaden ved første verdens-krig. Bestemor forteller at Ingeborg kjørte mye lass, både malm, varer til Brekken, Langen og utover Femunden til Drevsjø. Som baklass om sommeren hadde hun med mose til kyrne. Om vinteren kunne stakken hennes være så stivfrossen at den stod av seg selv da hun tok den av.
Bestefar forteller at han kjørte lass samtidig med henne en gang, og at de stod side om side borte ved velten og lastet malm og kjørte fra Langen til Røros. Hun hadde like store lass som mannfolka.
En gang hun fikk veer, måtte hun først levere et større lass på Røros. Så fikk hun varslet jordmora og dro deretter i forvegen hjem for å føde…
I tillegg til lasskjøring måtte hun drive gården. Men hun tok barna med seg på arbeidet, bl.a. for å hente vann, ved og kvist. Ingeborg viste stor omsorg for hesten. Den fikk alltid mat og stell før alle andre. Men så var hun jo avhengig av den også.
Det hun tjente på lasskjøring gikk stort sett til matvarer og ting til huset, og hun brukte ikke så mye på seg selv. Men en gang kjøpte hun seg en lasstrille. Hun likte å kjøre hest.Da hun ble eldre, tok hun barnebarn med på kjøreturer til Røros. Einar Sollie, som selv er født på Stikkelåsvollen, husker slike turer. Hun brukte også å ha med seg noe godt til barnebarna etter egne turer til Røros, til stor glede for de små.

Jeg må som avslutning si at jeg er veldig stolt av å være en av oldebarna til Ingeborg. Det står stor respekt av henne.

Einar Schjölberg (1892-1960) med ljåen.
Einar Schjölberg (1892-1960) med ljåen.