Gunhild Prösch ble født i Mørkstugata, Huus No. 45, på Røros som nr. 2 i en søskenflokk av 9 barn. Hun var eldst av de 3 jentene. På familiebildet som må være tatt ca. 1860, står hun mellom de to eldste brødrene sine, 23 år gammel; og som moren og søstrene, er hun kledd i sin fineste stas, Rørosdrakten.
Vi vet ikke så mye om Gunhilds liv fra den tiden, men i folketellingen fra Røros i 1865 bor hun fortsatt hjemme sammen med foreldrene, er 28 år og ugift. To år senere, en junidag i 1867, gifter hun seg med Jokum Möller fra Stikkelåsvollen vestre i Djupsjølia.
Røros Kobberverk satte som vi vet, en passer på Røroskartet på 1600 – tallet. Med passerspissen plassert i Røros Bergstad, slo de en stor sirkel rundt fjell og vidder – denne egenmektige tilraning kalte de «circumferensen», og Røros Verk erklærte seg som eier av all grunn innen sirkelen.
Således kom folk flest til å måtte feste grunnen der de skulle bo. I Rørosboka leser vi: «Stikkelåsvollen vestre ble i 1806 festet av hyttearbeider og byggmester Jokum Möller» (1765–1842). Han og hustru Petronelle Tønset får 4 barn som vokser opp der: Peter 1793 – Peder 1796 – Kari 1799 – og Anders 1803. Deres yngste sønn, Anders Jokumsen Möller, overtar Stikkelåsvollen vestre – og i 1869 kjøper han den og setra Agelösvollen av Røros Verk for 500 spesiedaler.
Storebror Peter, som svinger seg opp til kjent oppfinner og apoteker da han finner metoden for å dampsmelte hvalfett til tran, og skaper Peter Möllers Medisintran, blir eier av Svane-apoteket på Stortorvet i Christiania. Han har en økonomi som gjør at han kan koste nytt, stort våningshus hjemme på Stikkelåsvollen vestre til glede for dem som bor der, og generasjonene som skal komme.
Til denne «vollen» er det Gunhild Prösch gifter seg sommeren 1867. Hun kan takket være onkel Peter Möller og hans medisintran, glede seg over et stort, romslig våningshus i to etasjer, med god plass til de 4 barna som skal bli født på Stikkelåsvollen. Huset rommer en stor stue, med kammers ved siden av, et like stort kjøkken, en lang gang som fører inn til en finstuggu i enden av huset, – og opp trappa finnes to store soverom, et snekkerloft og en gedigen dansesal på 40 m². Der var det snekret benker langs alle fire veggene – så en kunne puste ut i polsdansen. Tenk for et kulturklenodium det må ha vært, barn og voksne fikk møtes og mores, og de små som skulle sove, fikk sovne inn til felespill og dansetakt.
Gunhilds svigermor, Ingeborg, døde i 1866, året før Gunhild kom til gårds – men svigerfaren Anders er bare 64 år, og rimeligvis tar han et tak med sønnen som er gårdbruker. Gunhild og Jokum får 4 barn i ekteskapet: Ingeborg 1868 – Anna 1870 – Peter Andreas 1874 – og Gerhard Carl 1876.
I 1877, etter 10 års ekteskap, dør Gunhild fra Jokum og barneflokken. Det måtte være en tragedie for dem som satt igjen. Den eldste, Ingeborg, var bare 9 år – Anna var 7 år – Peter Andreas 3 år og Gerhard Carl 10 måneder.
På Stikkelsåsvollen var det ingen kvinne og mor lenger, det var bare en far som skulle strekke til for de fire små barna. Jokum døde i 1887 - 10 år senere.
I 1888, 20 år gammel, gifter Ingeborg seg med Edvard Schjölberg (1864-1938), og da er det de som overtar Stikkelåsvollen vestre. Ingeborg og Edvard fikk mange barn, 11 i tallet. De fikk også mange barnebarn.
En av dem heter Edvard Schjölberg etter sin bestefar. Han er født i 1917 og vokste opp i det store huset på Stikkelåsvollen. I dag går han i sitt nittiende år, bor i Verdal og kan fortelle mangt fra oppveksten i Djupsjølia. Med alle barna måtte dansesalen taes i bruk som sovesal – den var luftig og god, og tumleplass for mange. Men når folk samlet seg til dans, og faren tok fela ned fra veggen, måtte sovesalen ryddes. På bildet fra dansesalen i 1926 kan vi telle bortimot 60 danseglade personer, samt Einar Schjölberg med fela.
«Ble det danset mye der oppe, da ?» spør vi – «oh, hoi, du snakke, du -, det ble danset mye der! svære takåser beveget seg 4–5 cm i takt med polsen, je tykte det va' rart at golvåsan holdt, je, når je sto nede og såg opp i taket».
Faren Einar spilte fele, men også trekkspill, og sambygdingene danset – det kunne også være ungdomslag eller idrettslag som brukte dansesalen på Stikkelåsvollen.
En stor gårdsbrann sommeren 1945 la hele gården i aske, bare det gamle buret sto igjen. Husa sto tett på tunet, alt gikk med, våningshuset, lauva, fjøs og stall, sommerstuggu og vedskjul – og alle hesjene sto i brann, det blåste en hard vind den dagen. Mye gammelt gikk tapt, sier Edvard, men fela ble berget og er i Edvards eie i dag. Det tok lang tid før brannvesenet kunne begynne å pumpe vann fra Stikkelen, alt fåfengt. Heldigvis var det sommers dag, og kyr og kalver var i marka, likeens hesten. Ingen kom til skade.
Etter brannen bodde familien på nabogården, Stikkelåsvollen østre, samtidig bygde de et lite hus som sto ferdig for vinteren. Edvard forteller at faren, Einar, kjøpte tyskerbrakker til fjøs. Slik var de berget den første tiden.
Kilder: Rørosboka og mange fine samtaler med Edvard Schjølberg, født 1917. Edvard døde 14. okt. 2007.
