Da Gunnar var 23 år, bestemte han seg for å reise til sin søster Olga i Canada. På Røros var arbeidsmulighetene svært vanskelige, Canada derimot, trengte både skogsarbeidere og bygnings-snekkere. Gunnar var ung og sterk, og Olga og Rolf ønsket at han skulle komme. Han tok farvel med moren, og reiste i 1927.
Han arbeidet de første årene i de store tømmerskogene i Canada, men etter hvert fant han arbeid som snekker og bygningsarbeider. Han vendte tilbake til Røros i 1932, etter 5 år, men da med en alvorlig skade fra arbeidet i Canada – en skade som skulle invalidisere han mer og mer gjennom livet.
Etter krigen klarte han likevel et sesongbetont arbeid på en bensinstasjon på Røros. Dette arbeidet hadde han fram til 1959. Det han tjente på bensinstasjonen, pluss en pensjon fra Canada på 20 kanadiske dollar i måneden, skulle dekke nødvendig livsopphold.
Gunnar og Gerda samlet mange venner om seg de sju årene de bodde på Sundet – der var det «åpent hus», livat, gode historier, eld på peisen i Nordstuggu, bridge og av og til et glass vin. Da Gerda giftet seg i 1939, kom Gunnar til å bli boende i Prösch-gården på Røros, tett sammen med Carl og Margit og familien. De sørget for at han fikk bo i trygge og gode kår. Gunnar døde ugift, uten barn, i 1969.
Mange vil nok minnes ham syklende i gatene på Røros. Det fordret en utrolig balanse, svekket som han var i den ene kroppshalvdelen. Han falt nok av sykkelen mang en gang også.
Han ble den snille onkelen, som lekte og spøkte med alle barna i familien, trekte ut alle løse melketenner, sang ofte og gjerne for oss med god stemme, «eg veit ei lita jente nord i skogen», og alle de gamle folkevisene. Det var gilde stunder.
Tross sitt fysiske handikap var Gunnar en uforferdet sykkelentusiast. Da Gerda ba til barnedåp i 1942, inviterte Gunnar «Maja-Hansa» Sevatdal på sykkeltur til Trondhjem. Turen la de over Stuggudal og Tydal. Gunnar kjørte først og bestemte farten, sier Maja, og han syklet som besatt på en umulig vei – det var lange stunder hun ikke så noe til Gunnar i de bratte utforkjøringene. Selvfølgelig måtte det ende med knall og fall. Maja hadde svare strev med å hale han opp igjen. To overnattinger i seterhus, med tørking av regnvåte klær – og to dager på sykkelen, og de nådde Klæbu og barnedåpen til Stig Arne.
I smellkulde, en solfylt februardag i 1947, rustet Gunnar seg ut til en 3-dagers frierferd til Pantslåtten. Der bodde Inga som Gunnar hadde et godt øye til. Litj-Klas stilte med hest og sla’e og skinnfeller og varm termos-drikke, så fór de avsted mens frostrøyken stod av både hesten og frieren og kjørkaren. Vi barn levde i spenning i tre hele dager til ende – skulle virkelig onkel Gunnar fri til Inga? Gunnar og Litj-Klas kom lett nedtrykte tilbake til Sundet – frierferden var falt i grus. Inga sa nei, og Gunnar sturet noen dager, men fant snart tilbake til sitt gode lune. Vi barn hadde kjent på romantikken og dens vanskelige veier.
I finstuggu på Sundet hang det et stort portrett av (702) Thomas Christian Prösch, som døde ung av tuberkulose. Når Gunnar fikk besøk av nyankomne på Sundet, pleide han å peke på portrettet og si:
«Dette er bror min, som var sønn av far min, og forlovet med mor mi.»
Og det hadde han rett i!
