Far fikk tidlig lære seg å ta ansvar og delta i arbeidet som skulle gjøres hjemme i forbindelse med gårdsdrifta. Han var 13 år da bestefar døde, og da var han nok allerede langt på vei en fullbefaren gårdskar. I tillegg til skolegang og pliktene hjemme var han en ivrig turner og skihopper. Tilsammen førte dette til at han ble en spenstig og spretten kar gjennom hele livet. Jeg kan huske at han deltok i såkalt «gubbrenn» - hopprenn – etter at han var godt over 50 år. Jeg mener han ble nr. 4 eller 5 og husker at han kom hjem med premie - en liten sølvpokal.
Da jeg var barn, var det tradisjon at Røros Turnforening hadde oppvisning på ettermiddagen hver 17. mai. På 1950-tallet foregikk dette i Rådhusgården. Ett år, det må ha vært i 1953 eller -54, kunne ikke far dy seg. Etter at sjølve oppvisningen var ferdig, kastet han dressjakken, hoppet opp i svingstanga og gjorde kjempesleng med dobbel salto til stor fornøyelse for samtlige tilstedeværende. Han piffet også opp guttegjengen i Roars fødselsdagsselskap med å stå og gå på hendene.
Far var opptatt av at vi ungene skulle gå på skole slik at vi fikk oss en utdanning, - kunne noe. Sjøl fikk han ikke fullført gymnaset i Ålesund på grunn av at økonomien ikke strakk til. Han hadde nok både evner og vilje til å skaffe seg videre utdanning, men datidens samfunn ga imidlertid ikke vilkår for det. Da jeg og mine søsken gikk på realskolen, var han svært opptatt av at vi skulle gjøre skolearbeidet skikkelig, og han likte svært godt å hjelpe oss og andre, spesielt med matematikk og tysk.
Han var en omsorgsfull mann som brydde seg om andres ve og vel. Dette viste han ved alltid å trø til når noen trengte «en hjelpende hånd», enten det var av praktisk karakter eller på annen måte. Høsten 1965 ble mor alvorlig kreftsyk, og hun lå på Røros Sykehus fra oktober til lille julaften. Hun fikk godt stell og den pleie som det var mulig å gi henne. Far ville gjerne gjøre noe igjen. Han tok kontakt med kokka på sykehuset, Olga Prytz og sa at han ville spandere middagen på ansatte og pasienter en av juledagene. Han måtte vite hvor mye reinssteik og multe hun trengte for at det skulle bli nok til alle. Han kom hjem, og det ble hentet fram rikelig med råvarer som så ble brakt til sykehuset.
Like etter nyttår traff jeg en av de nærmeste naboene hjemme i Mørkstugata. Som rimelig var, spurte hun om hvordan det var med mor, og så sa hun:
«Jeg har hørt at noen har spandert reinssteik og multekrem på sykehuset i jula og skjønte fort at det ikke kunne være noen andre enn Margit og Calle som hadde gjort det.»
Under krigen gikk det nok også noen pakker med produkter fra gårdsdrifta til fars søsken som bodde andre steder i landet. Hendelser som dette ble det ikke snakket om verken hjemme eller andre steder, det var bare slik det skulle være.
Fars omsorg kom også til syne da planene om flyplass skulle realiseres på 1950-tallet. Sjøl ble han ikke direkte berørt, men jorda på Floan som tilhørte Midtsundbakken, ville bli en del av flyplassområdet. Det som opptok han mest, var at Fredrik skulle få like god erstatning som de andre grunneierne. Han hadde fått vite hva Rolf Engzelius forlangte for sin eiendom og ville gjerne formidle dette videre til Fredrik. Roar fikk i oppdrag å sykle på Sundet for å gi informasjonen videre til tante Agnes.
Far var en samfunnsengasjert mann som hadde ord på seg for å være temperaments-full, og det er nok riktig. Han sa klart ifra når han syntes det var på sin plass, og han gjorde ikke forskjell på «Kong Salomo og Jørgen Hattemaker». Alle ble behandlet likt. Etter en diskusjon kunne han være irritert eller lei seg, men han var ikke langsint.
Ved flere anledninger ble far spurt om å stille på liste ved kommunevalg. Dette takket han nei til. Jeg tror ikke det ville ha passet far å sitte i kommunestyret. Han ble som regel svært engasjert når det var saker som han hadde meninger om, og han var nok ikke alltid like enig med representantene i kommunestyret. Jeg tror også det ville ha vært en tålmodighetsprøve for han å delta i behandlingen av saker som han ikke kunne se avslutning på i overskuelig framtid. Men han var en hyppig «samfunnssynser» og debat-tant rundt kaffebordet på Kaffe-stuggu. Så sant han hadde anledning, tok han seg gjerne en tur dit ved halv ti-/ti-tiden om formiddagen. Der møttes gjerne en fast gjeng lokal-politikere fra forskjellige partier, privatenærings driv-ende, ansatte i kommunen eller næringslivet forøvrig som inntok sine lunsjpauser der. Rundt bordet foregikk det nok intense diskusjoner og innspill til aktuelle lokale spørsmål, og jeg tror nok den uformelle formen og takhøyden der passet far bedre enn formalitetene i kommunestyre-salen.
Spesielt en sak opptok og berørte far sterkt. Det var overdragelsen/salget av Røros Slakteri til Nord Østerdal Slakteri (NØS), senere Hedemark og Oppland Slakterier. Det var flere grunner til at denne saken berørte han sterkt. For det første hadde han vært en av initiativtagerne og pådriverne for å få etablert slakteriet på 1950-tallet. Han var også andelseier i bedriften. For det andre var slakteriet viktig for næringsvirksomheten hans og familiens levebrød. Han kjøpte alt av huder og skinn derfra, og etter at slakteriet ble etablert, var det blitt mindre hjemmeslakting og dermed mindre varer direkte fra produsent.
Slakteriet ble overtatt av NØS men virksomheten fortsatte på Røros, om enn i noe redusert grad i noen år. På midten av 1960-tallet ble det snakk om å legge ned slakteriet på Røros helt, men da våknet mange, både produsenter og næringsdrivende. Det ble rettsak i 1967-68. Far ønsket å bli ført som vitne siden han hadde fulgt bedriften i alle år. Vitne ble han ikke, men han skrev innlegg og hans engasjement førte nok også til noen søvnløse netter. Røros Slakteri var en viktig arbeidsplass for lokalsamfunnet som far mente det var viktig å beholde. Saken endte med at slakteriet igjen ble en selvstendig bedrift med lokalt eierskap. Slakteriet er idag en anerkjent og god bedrift med trygge arbeidsplasser for ca. 10 ansatte.
Fra 1927 til 1935 var far ansatt i grossistfirmaet Kristian Haaberg i Trondheim. Der fikk han gode kunnskaper om huder, skinn og viltskinn i tillegg til at han lærte om handelsvirksomhet innenfor feltet. Denne kunnskapen kom godt med, for ved siden av gårdsdrifta, var kjøp og salg av huder og skinn familiens viktigste inntekts-grunnlag. Gårdsdriften opphørte i 1949, men jorda ble drevet, og det som er igjen, blir fortsatt holdt i hevd. Forretningsvirksomheten drev han fram til sin død.
I tillegg kjøpte han reinsslakt. Reinsslaktinga foregikk fra slutten av september og fram til påsketider. Det kunne ofte være svært hektisk og strabasiøst når slaktinga foregikk. De fleste av fars faste leverandører bodde i Elgådistriktet ved Femunden, men også noen svenske samer leverte sine dyr til han. Å komme seg på slakting på kort varsel var ikke alltid like lett, spesielt ikke på vinteren. Før far fikk egen lastebil i 1953, hendte det flere ganger at han og hans faste hjelpemann, Nils Kokkvold, gikk på ski de 3 milene fra Synnervika og til Elgå/Elgådalen. Til Synnervika måtte de som regel ta drosje. Andre ganger gikk turen gjennom Sverige d.v.s. via Funesdalen, Idre og så inn i Elgådistriktet der slaktinga skulle foregå. Han var også jevnlig på slakting på svensk side.
Vær- og vindforhold var avgjørende for om reineierne klarte å drive dyra inn i slaktetrøa, og ofte var endrede værforhold årsak til at slaktinga måtte utsettes. Det hendte rett som det var at far ble borte i to – tre uker når han reiste på reinsslakting, spesielt gjaldt dette slaktinger som foregikk før jul eller på etterjulsvinteren. Når sjølve slaktinga var over, skulle dyrene flås og parteres, noe som var kjøpers oppgave. Deretter var det å ta turen til Oslo for å selge varene til grossist.
Når slaktinga foregikk like oppunder jul, hendte det flere ganger at far ikke rakk hjem igjen før julaften. Jeg husker det hendte at han kom hjem mens vi andre i familien var på julegudstjenesten.
I gode multeår var kjøp og salg av multer en viktig virksomhet. Både store og små i familien deltok i henting, veiing og pakking av den «edle varen». I de mange bygdelag i distriktet hadde far kontaktpersoner som tok imot bær fra plukkerne. Der hentet han multene. Hjemme i Mørkstugata var det gjerne en eller flere tønner i gården hvor bærene midlertidig ble oppbevart før de ble veid og pakket på nytt for videresalg, fortrinnsvis til grossist i Oslo. Dit kunne det bli mange turer i løpet av noen hektiske sensommeruker, for multer er en skjør vare og leveransene måtte skje mens bærene fortsatt var av beste kvalitet.
Jeg og mine søsken vokste opp med onkel Gunnar som en selvfølgelig del av vår familie. Onkel Gunnar var for oss en like viktig voksenperson som mor og far. Han var snill og omsorgsfull, men hadde selvfølgelig sine meninger og innspill både i forhold til barneoppdragelse og daglige gjøremål. Det onkel ba oss om eller mente i diskusjoner, ble vektlagt på lik linje med mors og fars meninger. Onkel Gunnar var forøvrig den som fulgte meg til mine første skoledager i 1948. Vi bodde på Sundet da skolen startet, og jeg satt på bagasjebrettet på onkels sykkel de 4 km til og fra skolen.
Vi søsken ble lært opp til å ta del i det arbeidet som skulle gjøres, både i samband med dyrehold og gårdsdrift, forretningsvirksomhet og huslige sysler. Vi vokste opp med prinsippet «learning by doing». Når det var «vinna» - slåttonna, var det bruk for oss alle, og jeg vil påstå at vi var et godt arbeidslag. Alle fant sin plass både ved hesjene, bak hesten med høyriva og inne i «laua» når høyet skulle kjøres inn og «laua trøes». Arbeidsdagene i vinna kunne bli lange, men etter at vi ble ungdom, ble arbeidet avsluttet noe tidligere på onsdager. Da var det nemlig dans på museet, og det var stor forståelse for at vi ville dit om kvelden. Forøvrig kan jeg ikke huske en eneste gang at jeg kom hjem fra fest, uten at det kom livstegn fra mors og fars soverom. Uten at noe ble sagt, vet vi at det var full kontroll på når vi kom hjem.
Etter at mor døde i februar 1966, bodde far for det meste alene hjemme. Overgangen ble stor fra å være et hus med mange familiemedlemmer og gjøremål. Roar og Randi flyttet hjemmefra på grunn av studier og arbeid på midten av 50-tallet. Jeg flyttet til Oslo høsten 1964 og Carl Sverre var reist ut for å gå på gymnas høsten 1965. Far ga uttrykk for at det var tomt i huset og var glad når noen av oss kom hjem til jul og i ferier ellers. Fra sommeren 1967 til august 1968 bodde jeg og vår sønn Håvard hjemme hos far. Min mann, Knut, avtjente da sin verneplikt. Far ga ofte uttrykk for at «det var så godt at det var liv i huset igjen».
Far fikk en lettere hjerneblødning de første dagene etter nyttår i 1969. Etter å ha ligget på sykehuset 1 – 2 uker, ble han utskrevet. Han kom da til oss på Vinstra for rekreasjon. Roar tok seg fri for å kjøre han dit. Far kom til krefter, og etter hvert syntes han at han hadde vært borte lenge nok. Han ville reise hjem til Røros igjen. Slik skulle det ikke gå. 24. februar 1969 døde han av hjertesvikt hjemme hos Håvard, Knut og meg.